fbpx

Adlyding av autoriteter.

Hvor langt er du villig til å gå for å adlyde en autoritet? Har du noe gang stilt deg selv det spørsmålet? Har du en grense for hvor langt du er villig å gå uten å protestere? Tror du på alt som blir fortalt, bare det kommer fra en autoritet? (Jeg snakker ikke om å ikke følge Norges lover)

De fleste av oss ( ihvertfall vi som er 50+)   har blitt opplært til å ha respekt og gjøre som autoriteter sier.  Hvem har ikke kjent at hjertet banker litt ekstra når du blir stoppet av politiet, selv om du vet at alt er i orden? Og hvem har ikke med blanede følelser fulgt råd fra autoriteter, selv om alt skurrer innvendig, og du har mest lyst å si nei?

Så hvordan skal vi stille oss til autoriteter? Skal vi alltid adlyde autoriteter? Eller kan det faktisk være skadelig å ikke stille kritiske spørsmål til autoritetene vi omgir oss med i samfunnet? Vi må alle forholde oss til forskjellige autoriteter i løpet av livet. Og det å ha tillit til dem er viktig. Men det er forskjell på å ha «blind» tillit og det å ha tillit med et åpent sind.  Hvis vi ønsker å bo i et demokratisk samfunn hvor enkeltmenneskets stemme skal ha betydning, må vi våge å si i fra når vi føler at noe ikke er rett.

Det er mange grunner til at vi ukritisk ikke alltid skal tro på og følge autoriteter. Autoriteter er bare mennesker, som også kan gjøre feil. Det å innrømme feil kan være veldig vanskelig for mange av oss «vanlige» mennesker. Det kan føles ydmykende og skamfult å innrømme feil. Men de fleste av oss har ikke så mange vitner når vi står der med bøyd hode og erkjenner våre feil. Men det har ofte mange med autoritære posisjoner. De må gjerne svare for et mye større publikum når de innrømmer sine feil. Og opplever dermed skammen over å gjøre feil, mye større enn «oss vanlige».  Derfor ser vi sjeldnere at autoriteter innrømmer sine feil. Hvor ofte hører vi f.eks en politiker si at han/hun tok feil. Hvor ofte hører vi en lege stå frem og si at han tar ansvar for en fatal feil han gjorde? Ja, det finnes noen som gjør det, men de er sjeldne. De fleste autoriteter innrømmer sjelden feil. I stedet er de gode til å bruke «forklarings labyrinten» for å smyge seg fra et ståsted til et annet, uten å innrømme noe som helst.

Selv om de fleste mennesker vil andre vell, finnes det også de som ikke gjør det. Det sies at 1% av befolkningen har sterke psykopatiske trekk. Og når vi vet at mennesker med slike trekk ofte søker seg til stillinger hvor de får brukt sin makt, er trolig % andelen med psykopater enda høyere blant autoritær posisjoner. Og de nøler ikke med å bruke sin posisjon for alt den er verdt.  De har gjerne oppsøkt posisjonen fordi de ønsker makt for maktens skyld. De får en tilfredsstillende følelse av å kunne kontrollere andre mennesskers liv.  Så selv om flertallet i autoritære posisjoner skjøtter sin makt vel, er det faktisk ikke alle som gjør det. Og det trenger vi å være klar over og ha i bakhodet når vi forholder oss til autoriteter, uten å bli paranoide.

Så selv om vi så absolutt skal lytte til autoriteter, skal vi ikke ukritisk tro på alt og adlyde dem. For hva om de tar feil, og ikke våger å innrømme det? Hva om autoriteten faktisk ikke vil oss vell? Det er uansett lurt å reflektere over hvor du står når det kommer til adlyding av autoriteter. Hvor dine grenser går. Hva du er villig til og ikke villig til.

I USA ble det foretatt et interessant eksperiment som gikk ut på å finne ut hvor langt folk var villige til å gå for å adlyde autoriteter. En gruppe studenter ble plassert i et rom. De skulle svare på noen oppgaver. I rommet ved siden av satt en annen gruppe mennesker. De fikk beskjed om at hver gang studentene i det andre rommet svarte feil på et spørsmål, skulle de trykke på en knapp for å gi deltakerne elektrisk støt. Sannheten var at studentene  ikke var koplet opp mot noe apparat. Så hver gang de svarte feil på et spørsmål, latet de som om de fikk strøm i seg ved å uttrykke smerte. Etter hvert som studentene svarte feil på stadig flere spørsmål, fikk de andre deltakerne beskjed fra lederen av eksperimente,t om å øke dosen. Studentene skrek høyere og høyere, og tryglet om å ikke få mer strøm. De som trykket på strøm knappen, vegret seg mer og mer. De følte stort ubehag og spurte lederen (autoriteten) om hvorfor de måtte fortsette. Men de fikk beskjed at det ville ødelegge hele eksperimentet, om de stoppet nå. Så motvillig fortsatte de å gi studentene mer og mer strøm, mens deres indre stemme skrek «STOPP».

Dette eksperimentet er et godt eksempel på at hvis vi ikke våger å stille spørsmål og være kritiske til autoriteter, kan vi alle fort forlate vårt hjerte og vår egen dømmekraft.  Og adlyde autoriteten som ber oss gjøre noe. Vi kan til og med være villige til å skade andre hvis vi har for større tiltro til autoriteter enn til vår indre stemme.

Så vær litt obs på hvor du står når det kommer til å følge autoriteter. Et moderne samfunn trenger at vi er kritiske og stiller spørsmål. Hvis vi blindt stoler på de som er «satt over oss» kan vi fort bli utsatt for urett. Så stol på din indre stemme og ditt hjerte.

 

Legg inn en kommentar