fbpx

«Hva skal du bli når du blir stor?»

Hvem har ikke fått dette spørsmålet mange ganger i løpet av oppveksten? Og hvem har ikke stilt det til barn de har møtt på sin vei? Jeg tok meg selv i å stille det spørsmålet til mitt 5 år gamle barnebarn for litt siden. I utgangspunktet er det et helt uskyldig og vanlig  spørsmål, men bak det ligger det en kollektiv tanke, som har styrt vår del av verden i generasjoner. Tanken om at vi må jobbe og prestere for at vi skal være verdt noe.

Stadig leser og hører vi i media at mennesker sliter mer og mer psykisk, spesielt barn og unge. Og andelen unge som blir uføre pga psykiske lidelser bare øker. De blir ikke «noe» når de blir voksen.  Hva er grunnen til denne urovekkende utviklingen? For å klare og snu trenden, er det helt avgjørende å finne ut hva som ligger bak. For vi kan ikke endre på noe, hvis vi ikke vet hva vi skal endre på. Til nå har ingen funnet svaret på det. Det eneste alle er enige i er at det er sammensatt. Nå skal jeg på ingen måte hevde at jeg har svaret på dette store spørsmålet, men jeg har noen tanker om det. Etter å ha truffet og jobbet med en del mennesker, som blant annet ikke har visst «hva de vil bli», har jeg fått en del tanker rundt temaet.

I vårt samfunn er vi ekstremt opptatt av å prestere;  bli flinkere, sterkere, finere, smartere, raskere osv. Det begynner allerede i barnehagen og fortsetter omtrent hele livet. Vi blir målt og sammenlignet . Politikerne roper at vi må bli bedre i matte og norsk. De er bekymret for fremtiden. De setter inn tiltak for å høyne lesehastigheten og matteforståelsen. Kravene for å få en utdannelse bare øker og øker. Til og med når du har fått deg en utdannelse, blir du pålagt og stadig lære mer. Og så har du reklameindustrien, som  er en mester i å spille på våre følelser når det gjelder å hige etter mer, sterkere, finere……  i et håp om å fylle tomrommet.   «Bare kjøp dette, så blir du en del av gjengen» . Så blir vi tilfreds en liten stund, for så og  ende tilbake i tomrommet igjen.  Nå er det ikke noe galt i å tilegne seg ny lærdom, strekke seg mot nye mål og kjøpe seg ting, men når motivasjonen for å handle er ytrestyrt, oppleves det fort som press. Og bak presset ligger det alltid frykt, frykt for å ikke bli likt, passe inn, akseptert og aldri være god nok. Etter hvert forsvinner ofte gløden. Livet blir tomt, trist og meningsløst.

Så for å snu denne trenden tror jeg det trengs et lite skifte i vår bevissthet. Vi lever i et samfunn, som  i stor grad er «Ego» styrt. (Egoet er den tenkende delen av oss, hvor også alt det tillærte ligger) Det kan vi se i media, blant våre folkevalgte, på skolen og mange andre steder. Egoet’s grunnfølelse er frykt. Og hva er det vi blir proppet full av omtrent hvor enn vi snur oss? Jo- frykt. Frykt for at noe er farlig, frykt for at det ikke er nok, frykt for å ikke passe inn osv.  Og så  jobber Egoet konstant med å prøve og fjerne frykten ved å bedøve, tilpasse seg eller overprestere. Så når vi lar oss lede av Egoet, vil det alltid ligge en følelse av frykt bak. Det vil aldri være godt nok, for Egoet kan aldri bli tilfreds.

Heldigvis består vi også av en annen del, nemlig vårt hjerte, eller vår sjel. Der bor alt det medfødte, alle dine kvaliteter og egenskaper, og en kraft til å utfolde disse. Her bor også alt du trenger for å føle deg tilfreds; kjærlighet, tillit, ro, samhold, godhet, kreativitet, glede, vekst, takknemlighet og tilgivelse. Det som bor i ditt hjerte er med deg fra fødsel til død. Det er det du helt naturlig er. Det ligger der alltid. Du trenger ikke jobbe med det for at det skal vokse – for det er fullkomment hele tiden. Det eneste du trenger er å tro på det, lytte til det og våge å gi det større plass i livet ditt.

Så hvis vi tillater oss å lytte mer til vårt hjerte og leve mer ut i fra det,  og oppmuntrer våre barn til det, hva kan skje da? Mange er redd for at individualismen vil føre til at vi blir en gjeng med egoister, som igjen bare gjør oss enda mer ulykkelige. Og ja, hvis vi tenker ut i fra en Ego styrt verden, så gjør vi det. Men nei, hvis vi våger å lytte mer til vårt hjerte.  Grunnfølelsen i hjerte er kjærlighet. Hjerte føler seg forbundet til andre mennesker. Drømmene i hjerte omhandler alltid andre mennesker. Så det å følge sitt hjerte er aldri egoistisk.

Selv om det kan høres ut som om det er Egoet som er den «store stygge ulven» her, så er jeg absolutt ikke ute etter å myrde Egoet. For vi trenger det også, for å navigere ute i verden og for å mentalt forstå det som skjer. Det er bare at det ofte tar så stor plass, og vi lar oss styre av det. Og ofte så identifiserer vi oss med Egoet og tror at det er den vi er – og at det er alt vi er.

Hjertet derimot, blir ofte den tapende part når det kommer til hvem som blir lyttet til.  Jeg tror rett og slett vi trenger en verden hvor flere mennesker våger å lytte til sitt hjerte. Jeg har hørt flere si at vi kan ikke ha en verden hvor menneskene lever i sine egne fantasibobler, reiser jorden rundt og sitter og mediterer på et fjell store deler av dagen. Vi trenger mennesker som utvikler og driver samfunnet videre. Men jeg er overhodet ikke bekymret for samfunnet videre, om flere skulle begynne å våge og følge sitt hjerte, tvert imot. Jeg tror neppe vi ville fått en bølge av mennesker som plutselig skulle på jordomseiling, slik at samfunnet rundt oss ville kolapse helt. Fordi det er et fåtall med mennesker som har akkurat den drømmen. De fleste drømmer om mer hverdagslige ting, de drømmer om å utvikle seg og bruke sine indre kvaliteter.

Jeg tror at hvis vi begynte å la barna få utvikle seg i sitt eget tempo og hjelpe dem med å bevisstgjøre hva som bor i dem,  ville vi få langt flere tilfredse barn og unge. Vi ville få barn som glødet av entusiasme når de fikk brukt sin fantasi til å lære og utvikle seg i takt med sitt indre.  Og vi ville få flere barn som opplevde mestring og verdi. Det og føle seg verdifull og nyttig akkurat slik du er, er noe alle mennesker lengter etter. Og barna vil mest sannsynlig  utvikle seg til å bli voksne mennesker, som higer etter vekst og utvikling innenfra. For det ligger i menneskets natur at det higer etter vekst og utvikling. Og det ligger også i menneskets natur å være kreativ. Så jeg er overhode ikke bekymret for fremtidens utvikling og fellesskapet om flere begynte å følge sitt hjerte. Tvert imot. Jeg tror vi hadde sett mye mindre psykiske lidelser. Vi har alle kommet til denne jord for å uttrykke den vi er og bruke våre medfødte gaver. Når vi våger å bruke og leve ut vår medfødte energi, da stråler vi. Det ser du lett når du møter et menneske som lever ut seg selv. Da kommer det innenfra, ikke fra det ytre.

Så kanskje vi skal slutte å spør «hva skal du bli når du blir stor», men heller være nysgjerrig over hva barnet er. Hva som bor i barnet. Hva som får barnet til å gløde. For vi har alt i oss som vi trenger for å vokse, utvikle oss og blomstre hele livet. Vi trenger ikke å strebe etter å bli noe for å være verdt noe – vi har det allerede i oss – Vi er allerede noe.  Vi må bare snu litt på tankegangen, åpne opp øynene og begynne å se det. Se hva som bor i hvert menneske, i stedet for å være så opptatt av hvor mye informasjon vi kan programmere hjernene med på  kortest mulig tid. Kanskje har jeg rett/litt rett , kanskje ikke når det gjelder hva som må til for å snu utviklingen. Men uansett så skader det ikke noen å få inn litt mer hjertevarme i samfunnet. Er det en ting som er sikkert – så er det det.  <3

 

Legg inn en kommentar