Ikler du deg ofte offerrollen?

Ikler du deg ofte offerrollen? De fleste som får det spørsmålet vil trolig svare nei uten å tenke seg om. Det å være et offer er ikke forbundet med noe positivt og mange som ikler seg den rollen gjør det ubevisst. De er ikke selv klar over at de gjør det.

I løpet av livet vil noen av oss oppleve å være et «ekte» offer. Hvis du blir ranet, voldtatt  eller kjørt ned av en fyllekjører, er du definitivt et offer for en periode. Når den perioden er over, er opp til den enkelte ut i fra hva han/hun velger å gjøre og hvordan han/hun velger å forholde seg til det som skjedde. Så vi kan ikke ikke velge når vi skal bli et offer, men vi kan selv velge når vi ønsker oss ut av rollen. Uansett hvilken urett som har blitt gjort mot oss, så har ikke den/de som gjorde det tilgang til vårt følelsesliv og våre tanker (selv om det forståelig nok kan oppfattes slik for mange) Men det har de ikke med mindre vi gir dem tillatelse til det.

Det å ikle seg offerrollen gjør vi alle til tider i større eller mindre grad. Hvem har ikke syns synd på seg selv da forkjølelsen rammet rett før en ferie, du kom for seint til siste bussen hjem eller du fikk kritikk av sjefen? Det å syns litt synd på seg selv en gang i blant i korte øyeblikk er ikke så farlig, men å bevege seg gjennom livet ikledd offerrollen store deler av tiden, kan være ganske ødeleggende. Når vi er i offerrollen gir vi fra oss vår egen styrke og makt til andre mennesker. Det blir deres skyld at du har det slik du har det.  Og når du har gitt i fra deg din personlige makt, blir du maktesløs. Du ser ikke mulighetene du har til å gjøre noe med situasjonen. Og det er heller ingen vits i å gjøre noe, for det er den/de andre som sitter med makten til å gjøre noe, og du må bare ta imot det de kommer med. Du legger på en måte ditt liv i andres hender. Og du mottar maktesløst det som kommer.

Det å oppdage at du ofte ikler deg denne lite flatterende rollen, er ikke alltid like lett. For noen har den blitt en livsstil. De føler seg sett og viktige når andre syns synd på dem fordi de har det vanskelig og de får energi av det. Og de tror rett og slett av de bare er av den «uheldige sorten». Og da krever det litt innsikt og en lang titt i speilet. Men det er definitivt verdt det. For det å henge den «kappa» lengst bakerst i skapet, gir uante muligheter. Desto mer ansvar vi tar for vårt eget liv og våger å se vår egen rolle oppi div situasjoner, uansett hvor ubehagelig det kan føles, jo mer kraftfulle vil vi føle oss. Og når vi føler oss kraftfulle, føler vi at vi har kontroll over livet og at vi selv kan velge.

Til slutt litt om offerspråket, som vi alle tyr til av og til. Når vi f.eks sier at » jeg må… » er det offerspråk. Ved å si at vi må noe, så får vi ikke en følelse av å ha makt og kontroll over eget liv. Hvis vi derimot sier  «Jeg har bestemt meg for»  eller  «jeg velger å», da får vi en følelse av å være sjef i eget liv. Kanskje du tenker at å bytte ut noen enkle små ord ikke kan ha så stor betydning? Prøv da vell og kjenn etter… kanskje du vil ende opp med å føle deg helt «Konge» ?