Livets usikkerhet – på godt og vondt.

Det eneste vi kan si med 100% sikkerhet, er at livet er usikkert (og at vi alle skal dø en dag) Ingen kan med sikkerhet si at de vet hva som kommer til å skje i fremtiden. Men i stedet for å akseptere det og leve i uvisshet, velger mange av oss å bli «bekymringsnevrotikere» og prøver å ha kontroll på alt. Selvfølgelig er det lurt å sette inn noen tiltak for å redusere sjansen for at ting skjer, f.eks sikre barna i bilen, forsikre huset, leve noenlunde sunt o.s.v.  Men dette kan vi gjøre samtidig som vi velger å akseptere og leve i uvissheten. Utfordringen for enkelte kommer når vi etter å ha gjort slike tiltak, fortsetter å bekymre oss og lever livet med et sterkt kontrollbehov. Det å bekymre seg og ha et sterkt kontrollbehov, er ikke noe vi bare kan bestemme oss for å skru av. Men vi kan bli litt mer bevisste hva vi tenker og gjerne bytte ut noen av tankene med nye tanker. Og vi kan rasjonalisere bekymringene og kontrollbehovet. Det er rart hvor idiotiske tanker kan virke hvis vi konfronterer oss selv med tankene vi tenker. Og vi kan til stadighet minne oss selv på at livet er uvisst uansett hvor mye vi prøver å styre det. Og at det eneste bekymringer og kontroll gjør med oss, er å gjøre oss stresset.

Hvis vi våger å leve med uvissheten i stedet for å kjempe mot den, vil vi kanskje oppdage at mulighetene i livet utvides. Når vi ikke har for mange forventninger knyttet opp til livet, blir vi ikke så skuffet når livet går litt skeisen. Jeg mener selvfølgelig ikke at vi ikke skal ha drømmer og mål i livet, men ikke for mange forventinger knyttet opp til dem. Forventninger skaper en binding til fremtiden. Da har vi allerede bestemt oss for hva resultatet blir. Og vi klarer ikke se de andre mulighetene. Og når ikke forventningene  innfris, blir vi ofte skuffet.

Buddismen sier dette om lidelsen: «Hovedårsaken til lidelse, er at vi ønsker at noe skal være annerledes enn det er»

Så hvis vi ønsker å leve med uvissheten, kan det være lurt å nedjustere forventningene. Når vi har forventninger lever vi håpet. Mange tenker sikkert at det er fint å leve med håpet. Og det kan godt være at mennesker trenger det av og til. Men hva med å bytte ut håpet med undring for en periode for å se hva det gjør med deg? Når vi håper noe, blir vi glad når det skjer, mens vi blir skuffet hvis det ikke skjer. Hvis vi under oss over resultatet, blir vi også glad hvis det skjer, men vi blir ikke skuffet hvis det ikke skjer. Tenk deg at du har hatt en prøve og skal vente en uke på resultatet. Da kan du si til deg selv at du håper du får en god karakter. Eller du kan si at du undrer deg over hvilken karakter du får. Kjenn etter hvilken forskjell det gjør inni deg å si de to forskjellige setningene. Og karakteren blir lik, uansett hva du sier på forhånd.

Det å leve i uvissheten og virkelig akseptere den, kan være veldig spennende. For da legger vi bedre merke til alle mulighetene rundt oss som dukker opp. Og vi mister ikke humøret og fatningen så fort ting går litt på tverke. For i stedet for  ergre seg for lenge over hva som gikk galt, velger vi og se på alle de andre mulighetene. Tenk deg hvis du er singel og har vært på jakt etter drømmemannen i årevis. En dag får du en stor vannlekkasje i leiligheten. Takstmannen kommer for å gjøre jobben sin. Hvis du er sur og irritert når han kommer, er det ikke sikkert du legger merke til at han er kjekk og ikke har ring på fingeren…:)

Til slutt vil jeg ta med et lite «eventyr» jeg leste:  Det var en gang for lenge siden i ei lita bygd at det bodde 2 naboer. Den ene mannen fikk besøk av en villhest. Han tok hesten til seg. Naboen kom og sa til mannen: «så heldig du er som fikk en gratis hest.» Da svarte mannen: «Kanskje det, kanskje ikke.» Dagen etter skulle sønnen til mannen temme hesten og da brakk han foten. Da kom naboen igjen og sa: «Så uheldig for sønnen din at han brakk foten.» Da svarte mannen: «Kanskje det, kanskje ikke.» Dagen etter det kom hæren for å ta med sønnen ut i krigen, men de kunne ikke bruke han siden han hadde brukket foten. Da kom naboen igjen og sa: » Så heldig for sønnen din at han slapp å gå i krigen.» Da svarte mannen nok en gang: «Kanskje det, kanskje ikke.» Og slik kan historien fortsette………….

Så det jeg har valgt å dele og undre meg over i dette innlegget, kanskje det er sant…. eller kanskje ikke…..

(Hvis noen lurer…. Ja, jeg har blant annet blitt inspirert av Susan Jeffers) 🙂