Meninger.
Meninger er noe alle mennesker har, noen flere og sterkere enn andre. Vi kjenner alle noen som har sterke meninger og skal mene noe om alt. Og så har vi noen som ikke bryr seg så mye og ikke mener så mye, så lenge livet går sin gang. Heldigvis så bor vi i et land med ytringsfrihet, og takk og lov for det. Vi har lov til å si og mene hva vi vil (så lenge det ikke er straffbart) Men vi kan jo undre oss om det bare er positivt at vi kan skrive og si hva vi mener om det meste. Når vi har sterke meninger kan det være fort gjort og glemme at vi kan såre folk og at ikke alle mener det samme som oss. Og det kan bli vanskelig å finne løsninger, der det trengs. For når vi blir opptatt av å ha rett, så tenker vi jo at motparten tar feil. Tenk hvis vi av og til kunne gitt slipp på vår sterke mening, og heller brukt energien vår på å prøve å forstå motparten litt bedre. Da hadde det vært mye lettere for mange mennesker og kommet til en løsning til fordel for flere parter.
På facebook og andre steder deles meninger og kommentarene følger etter. Og ikke alle har like lett for å akseptere at andre mener noe annet enn de selv, og de forklarer i vei hvorfor deres mening er den eneste rette (uten å si akkurat det da), og viser lite forståelse for andres meninger. De har ofte et sterkt behov for å ha rett. Men det å ha rett, er egentlig ikke så veldig positivt for oss. Det fratar oss muligheten til å utvikle oss og lære noe nytt. Så selv om det føles bra i nuet og føle at du har rett, så er det ikke så bra for oss i det lange løp. Når vi har sterke meninger blir vi ofte selvsentrerte og utstråler avstand. Det føles ikke veldig inkluderende å være sammen med en person som har, og uttrykker sine sterke meninger, med mindre du mener det samme selv. Da kan sterke meninger knytte bånd. Og uformelle og formelle grupper dannes ofte. Da blir det gruppa mot «de andre»
Politikere er et godt eksempel på organisering av meninger. Og for å si det først, selvfølgelig må politikerne organisere seg og uttrykke til velgerne hva de mener. Men tenk om de kunne legge om stilen litt. Det er f.eks lite konstruktivt som kommer ut av en debatt på TV hvor de uttrykker sine sterke meninger, og motparten tar igjen med å fortelle dem hvorfor de tar feil. Så hvem tar egentlig feil? Alle hevder at de andre tar feil…. Etter valget og regjeringssonderingene, sa Krf lederen Knut Arild Hareide noe fint. Han ble spurt om hvordan det hadde vært å sitte og forhandle med de andre. (noen av dem langt fra hva han mener) Da svarte han at det faktisk hadde vært veldig fint. Han hadde fått blitt kjent med menneskene bak meningene. Og ikke minst, han hadde forstått hvorfor de mente det de mente. Det betydde ikke at han trengte å mene det samme, men han hadde lært noe og fått større forståelse for andres meninger.
Kanskje vi alle kunne hatt godt av å justere litt på våre sterke meninger av og til. Så i stedet for å si at dette er MIN mening, så kunne vi kanskje heller si ting litt mindre overbevisende. Hva med heller å bruke noen av disse uttrykkene: så langt jeg vet… pr. i dag føles det best for meg… ut i fra min erfaring så tenker jeg dette… så vidt jeg vet o.s.v. Når vi velger å ikke være så blindt overbevisende, får vi et åpent sinn. Og vi føler oss ikke så «dumme» hvis det viser seg at det vi mente, gjerne ikke var helt slik vi trodde. For livet er stadig i utvikling, både i oss selv og ute i verden. Mange av meningene våre forandrer seg etter hvert som vi vokser i sinn og skinn. Og det blir lettere å endre på meninger, hvis vi ikke har en overbevisende binding til dem.
Tenk på hvilke konsekvenser det kunne få for verden, hvis flest mulig la fra seg sine sterke meninger og heller inntok en åpen og inkluderende holdning. Kanskje det hadde blitt lettere å få til fred der det er krig… Kanskje det hadde blitt lettere å få til et samarbeid mellom medisinsk – og alternativ behandling… Kanskje en del av det politiske pratet hadde blitt erstattet med mer handling…. Kanskje verden rett og slett hadde blitt et bedre sted? Det vil vi ikke få vite før vi prøver…. 🙂