Uperfekte mennesker = perfekte vennskap.

 

 

Vi mennesker er av og til litt rare, og for så vidt, er det jo fint å være litt rar. Men vi gjør av og til ting litt vanskelig for oss selv. Alle ønsker vi å bli godtatt, akseptert og føle tilhørighet med andre. Vi er flokkdyr og derfor avhengige av andres aksept, for å være en del av fellesskapet. Det å ha dette behovet er medfødt og ligger i oss alle, men hvordan vi går frem for å få dekket det, varierer fra person til person. Men det virker som om mange, i tiden vi lever i nå, er på ville veier her, og da spesielt de unge.

Ubevisst eller bevisst, så knytter vi oss til mennesker som viser sitt sanne ansikt, som våger å vise at de ikke er perfekte, men har feil og mangler også. Vi føler oss trygge sammen med mennesker som er ærlige og våger å vise sårbarhet. Men så kommer det rare inn. Samtidig som vi knytter oss lettest til mennesker som viser at de er et «ekte» mennesker, med mange sider, så gjør vi det stikk motsatte når vi skal vise andre hvem vi er. Da er det mange av oss som tar på oss en «perfekt» maske og bare viser frem de positive sidene. Og mange strekker seg langt ved å se ut og oppføre seg slik det forventes av dem, eller de tror det forventes av dem. En slik oppførsel skaper overflatiske relasjoner, og det blir vanskeligere å føle tilhørighet. Ved å fremstå som perfekt, skaper vi i stedet bare mer avstand.Og det blir kort vei til ensomhetsfølelsen, selv om vennelisten på facebook er endeløs lang og du kan velge og vrake i festinvitasjoner.

Når vi velger å  vise en fasade, velger vi hva med oss, vi vil at de andre skal se. Så når vi får tilbakemeldinger og bekreftelser på det, blir de også overflatiske. For vi kan bare få tilbakemeldinger på det vi viser. Dette fører over lang tid til at vi til slutt ikke vet hvem vi er og hva vi står for. For vi tror at vi er det vi får tilbakemeldinger på, og så fortsetter vi å vise det, for å bli likt. Dette blir en vond sirkel, som det kan være vanskelig å komme ut av. Mange vil etter hvert kjenne på et press for å opprettholde fasaden, fordi de tror at hvis de ikke fremstår som perfekte over alt, så vil alt rakne og de vil bli avvist av flokken.

Er det rart at 50% av unge jenter i dag sliter psykisk (og mange voksne også) når de store deler av tiden bruker sin energi på å være noe de ikke er. For det er slitsomt og tappende. Tenk om alle kunne våge å vise den de egentlig er. Tenk hvor mange trygge og flotte relasjoner vi kunne fylt livene våre med.  Så ja, vi mennesker er rare, på både godt og vondt. Vi føler oss tryggest når mennesker er ærlige og viser hvem de er, viser både svakhet og styrke, men så tror vi  at vi selv må fremstå perfekt for å bli likt og føle tilhørighet. For et paradoks.