«Vi vil leve lenge vi.»
Ønsker du å leve lengst mulig, eller ønsker du å leve «rikest» mulig mens du lever? Vil du ha kvantitet eller kvalitet når det kommer til din siste tid på jorden?
Livet er stort sett et usikkert prosjekt. Men er det en ting som er helt sikkert, er det at vi alle skal dø en dag. Hvis vi er heldige, skjer det ikke før vi er gamle, grå og klare for å reise videre. Og sjansen for det er ganske stor, for levealderen i Norge bare øker. Men selv om levealderen øker, øker ikke standarden på eldreomsorgen, heller tvert i mot. For selv om de fleste ønsker å ha kvalitet på sin siste tid på jorden, er det langt i fra alle som opplever det når livet nærmer seg slutten.
I Norge har vi høy standard når det kommer til å redde liv og helse. Å redde liv står høyt, uavhengig av alder. Vi har lover, regler og rettningslinjer for å holde liv i mennesker lengst mulig. Og det er uten tvil et privilegie vi har i Norge. Men vi må våge å stille spørsmålet om det har gått for langt, og på bekostning av kvalitet? En del eldre er slitne og trøtte av livet. De lengter etter å få slippe og har funnet fred med døden. Hvor stor medbestemmelse enkeltmenneske skal ha når det kommer til å avslutte livet, er et etisk spørsmål, som er en annen diskusjon. Det jeg er opptatt av her er hvordan de eldre, som fortsatt har livslyst, blir behandlet. For stadig hører vi om gamle som blir liggende i senga til langt på dag. Eldre som ikke får dusjet. Og ikke minst maten de får servert. Mat som har vært så elendig at den hadde ikke passert som hundemat en gang.
De fleste politikere er ikke akkurat opptatt av kvalitet når det kommer til omorg for eldre, for da hadde de handlet annerledes. De er nok mer opptatt av kvantitet og effektivitet – tid er penger. I eldreomsorgen jobber det mange «engler» som har et oppriktig ønske om å være noe for andre, og gjøre de eldres hverdag så god som mulig. Men med et stadig tidspress hengende over seg, blir det ikke mye tid til det som mange av dem drømte om da de valgte sin utdannelse – nemlig å yte omsorg for og gi av seg selv til de svake i samfunnet. Tenk om politikere og øvrige myndigheter hadde klart å se nytten i å legge inn tid for de ansatte, tid til å bare være sammen med de gamle, prate med dem og lytte til dem. Tenk om våre eldre heller kunne blitt hedret med god mat og spennende underholdning. Og ikke minst – tenk om vi kunne sett på dem som en nyttig ressurs og brukt deres erfaringer. For noen ringvirkninger det kunne gitt på så mange plan i samfunnet. For myndighetene kan om de bare vil. Det har de vist nå under Corona pandemien, hvor de har innført kostbare restriksjoner for å beskytte gamle og syke fra å dø. Og det er en fin tanke, men hvorfor er de ikke like ivrige når det kommer til å gi de eldre god kvalitet? Hvorfor sitter ikke pengebruken like løst da? Er det fordi det ikke viser på en statestikk når noen blir glad i hjerte eller koser seg med god mat?
Nei, det virker som om makta er mest opptatt av at folk skal leve lengst mulig, ikke best mulig. Slik at de kan slå seg på brystet og snakke om tall og statestikker. Selv om det styres etter det prinsipet her i landet, tror jeg de fleste personlig (både politikere og oss vanlige) ville valgt kvalitet hvis de fikk velge selv. Det ville i hvertfall jeg gjort. For hva er vitsen med å overleve hver dag du får? Jeg vil mye heller kjenne at jeg lever hver dag jeg får – uansett alder.