Tanker om baksnakking og nedsettende tenking.
Det å baksnakke og tenke nedsettende om andre, er noe de aller fleste har gjort en gang eller flere. Det er helt menneskelig. Men hvis vi våger å gå litt bakenfor og ser på hvorfor vi gjør det og hva det gjør med oss, blir det ikke like lett å gjøre det. Når vi baksnakker eller tenker nedsettende om andre, hever vi oss selv over den andre personen. Vi tenker gjerne at vi ikke hadde gjort eller sagt det som personene sa/gjorde. Og vi blir sittende igjen med en følelse av at vi er bedre. Men hva handler da det om… at vi har behov for å føle oss bedre enn andre? Jo.. hvis vi har lav selvfølelse selv, er det en kjapp og enkel måte å få oss til å føle oss bedre fort. Men hvis vi har denne bevisstheten om hva baksnakking egentlig handler om, er det mye lettere å la være. Da blir det straks mer ubehagelig å se ned på andre når vi er klar over at det kanskje handler om vår egen lave selvfølelse. Og det å bygge sin egen lykke på bekostning av andres «nederlag», gir oss en falsk lykke. Vi gjør oss avhengige av at andre mislykkes (i våre øyne) for å føle lykke. Lykkefølelsen kommer ikke fra vårt indre, slik ekte lykke gjør.
Hvorfor ikke la dette bli et tema i skolen? Det er vell og bra å lære barn at det ikke er fint å mobbe og baksnakke, men tenk hvilken forskjell det kunne gjort hvis barna fikk lære om bakgrunnen for at vi mennesker rakker ned på andre. Det hadde gjerne ikke vært like kult å baksnakke hvis det lå i bakhodet at det kanskje handlet om deres egen lave selvfølelse. Og heller hjulpet dem med hvordan de kan styrke sin egen selvfølelse. For barn og voksen med god selvfølelse, ønsker at andre skal lykkes, og det igjen gir store ringvirkninger i samfunnet.
En annen side ved baksnakking er at det ofte blir gjort på et fryktelig tynt grunnlag. Ofte har vi bare hørt deler av hva en person har gjort eller sagt, og konkluderer ut i fra det. Og vi tenker ofte ikke over bakgrunnen for at en person har tatt et valg. Noen ganger er det rett og slett bare slik at han/hun har en annen måte å se ting på. Og hvem bestemmer hva som er riktig og galt? Hvem bestemmer når uskrevne regler skal flytte grenser? Og noen ganger tar mennesker «gale» valg fordi de ikke evner å se sitt beste. Noen mennesker har blitt så krenket i barndommen at de ikke har egne indre grenser. De tar gjerne «gale» valg fordi de har et desperat behov for å bli sett. Og skjønner gjerne ikke der og da at de blir sett på «feil» måte. Det er så mye vi ikke vet om bakgrunnen for hvorfor et menneske har gjort eller sagt noe. Så derfor blir det ganske frekt av oss å synse og mene så mye om andres valg, når vi egentlig vet så lite…
Så kanskje vi alle skal tenke oss litt om og spør oss selv neste gang vi kjenner behovet for å si eller tenke noe negativt om et annet menneske….Hvordan står det til med min egen selvfølelse…. Og hvordan kan jeg vite hva som er bakgrunnen for valget som personen tok….???
Et godt gammelt utrykk heter: «Døm ikke en person før du har gått 5mil i hans/hennes sko»