1.kapittel

Til orientering. Når teksten blir flyttet fra bokform og over til websiden, blir oppsettet og orddelinger annerledes.

1972
Marit hoppet raskt ned fra kjøkkenstolen og nærmest rev med
seg Grete som satt på stolen ved siden av. I farten veltet hun et
halvfullt glass med vann, så innholdet rant ut over bordet. Hun
hadde ikke tid til å tørke opp, for hun visste hva som kom, og
da var det best å komme seg i sikkerhet. De hadde sittet og spist
kveldsmat, hun, far, Rune og Grete. Henrik var ikke hjemme.
Han var hos naboen og lekte med barna der. Mor var ikke i form,
så hun ville ikke ha mat. Hun lå på sofaen i stua under et grått
ullteppe, mens lille Geir lå i vogna ved siden av henne og sov.
Marit hadde kokt egg til alle. Hun hadde fått lov av mor å gjøre
det. De hadde fått et helt brett av bestemor, da hun var innom
tidligere på dagen. Bestemor var både snill og litt skummel. Hun
hadde som regel med noe godt å spise når hun kom. Mange
ganger gikk hun gjennom skuffer og skap, som om hun skulle
sjekke om de hadde mat. Og ofte kjeftet hun på mor etterpå.
Marit hadde hørt bestemor si til mor at hun var lat og ubrukelig. En gang rundt juletider, når ingen visste at hun satt under
kjøkkenbordet, hadde hun hørt bestemor si til mor at nå var det
på tide at hun sluttet å legge seg nedpå og skreve så mye. Hun
burde heller komme seg opp av sofaen og ta seg av de ungene
hun hadde. Marit hadde ikke forstått så mye av det. Det var helt
sant at moren lå mye på sofaen, men hun skrevet da ikke. Hun
syns heller ikke at det var rettferdig av bestemor å si det hun sa,
for mor gjorde så godt hun kunne. Hun var tross alt syk. Det var
derfor hun måtte ligge så mye. Nei, Marit syns bestemor kunne

vært litt snillere med mor og ikke kjefte så mye. Men det hadde
vært snilt av henne å komme med et helt brett med egg, det
måtte hun innrømme.
Først hadde det vært en fin stund rundt kjøkkenbordet. Marit
hadde lagt en hvit duk på bordet. Hun hadde dekket på med
de brune tallerkenene. Så hadde hun satt frem alt hun kunne
finne i kjøleskapet, jordbærsyltetøy, et lite stykke gulost, og en
boks med leverpostei. De hadde ikke mer melk igjen, så hun
fylte opp en mugge med vann og satte på bordet. Heldigvis var
det nok brød i brødboksen, de kunne hun skjære opp. Hun var
ikke redd for å bruke brødkniven lenger. Hun hadde fått skikkelig teken på den nå. Nå klarte hun til og med å få skivene like
tykke. Hun hadde lyst til å pynte med servietter, men fant ingen.
I stedet satte hun et eggeglass med egg i på hver tallerken, og la
skjeen ved siden av. Midt på bordet satte hun potteplanten som
vanligvis stod i vinduskarmen. Hun var riktig så fornøyd med
seg selv da de andre kom og satte seg.
Til å begynne med hadde de spist i stillhet. Til og med Grete
hadde vært stille og kost seg med egget sitt. Marit hadde hjulpet
henne med å hogge hatten av egget og ta ut innholdet. Marit
måtte smile når hun så hvordan lillesøsteren nøt egget sitt.
Marit var glad i alle søsknene sine, men hun måtte innrømme
at hennes eneste søster, var hennes favoritt. Hun var så skjønn
med de store viltre krøllene og de store blå øynene. Og hun
snakket godt til bare å være litt over to år.
Stillheten hadde blitt brutt ved at faren hadde spurte Rune om
han kunne sykle til bensinstasjonen for å kjøpe røyk til han.
Rune hadde svart at han ikke hadde lyst. Det blåste kraftig og
innimellom kom det noen voldsomme regnbyger. Og så var det
mørkt. Så det kunne han ikke tenke seg. Han hadde heller ikke

gjort alle leksene sine. Hele turen ville ta minst en time. Til slutt
hadde han lagt til at han syns faren kunne gjøre det selv, hvis det
var så viktig med den røyken. Det hadde gjort faren rasende.
Marit løftet opp Grete og bar henne inn i stua. Hun tittet fort
oppi den brune vogna, og så at Geir fortsatt sov under den lille
utvaska dyna med dyremotiv. Deretter tok hun Grete med seg
og krøp under spisebordet. Grete foran, slik at hun kunne gi
henne et lett dytt i baken. Det var trangt under bordet, for flere
av stolene stod inn under. Men det var akkurat plass nok til
dem. Marit satte seg på knærne, plasserte Grete på lårene sine,
la armene rundt henne, og trakk henne tett inntil seg. Den røde
og hvitrutede duken lå skjevt på bordet, slik at det ble et åpent
rom ut i stua hvor hun kunne se moren som lå på sofaen. Hun
lå krøllet sammen og holdt seg for ørene. Marit lurte på om hun
skulle be henne om å komme inn under bordet sammen med
dem, men hun lot være. Hun så fort at det ikke ville være plass
til henne der.
Ute på kjøkkenet var levenet i gang.
«Din jævla frekke lausunge. Du skal faen meg bare være glad
til at jeg gidder å fø på deg!» faren nærmest skrek ut ordene
samtidig som han slo i bordet. Marit hørte at noe gikk i gulvet
og knuste.
«Din jævla fyllik som ikke duger til annet enn å pule på mor mi
enda flere unger som du ikke kan ta deg av!» brølte Rune tilbake. Marit hørte at kjøkkenstolene datt i gulvet og visste at nå
ble det slåsskamp. Hun trykket hodet til Grete tett inntil brystet
sitt og la den andre hånda si over øret hennes i håp om at hun
ikke skulle få med seg det som skjedde. Selv skalv hun over hele
kroppen og kjente at kvalmen veltet rundt nedi magen. Det ble

vanskeligere og vanskeligere å puste. Det snørte seg i brystet.
Marit ble fylt av redsel for ikke å få puste. Hun visste at om hun
ikke fikk puste, kom hun til å dø. Hun hadde lyst til å rope på
hjelp, men visste at det var nytteløst.
«Pust rolig, pust rolig, pust rolig,» hvisket hun til seg selv. På
kjøkkenet økte lydvolumet. Marit heiste opp skulderen og
prøvde å legge den over det ene øret sitt, men hun klarte det
ikke uten at hun måtte slippe hånda som holdt rundt Grete.
Grete var begynt å bli urolig. Hun sutret litt og prøvde å vri
seg ut av grepet til Marit. «Hysj, vi må være stille, så stille som
vi kan …» sang hun lavt inn i øret til Grete samtidig som hun
kjempet for å puste rolig. Marit pleide å lese om røverne i Kardemomme by for småsøsknene sine. Selv om hun ikke hadde
begynt på skolen enda, hadde hun lært seg å lese. Sangen om
røverne som listet seg rundt, likte Grete spesielt godt. Så hun
roet seg litt, og la det lille krøllete hodet sitt inntil storesøsteren
mens hun vugget litt på overkroppen.
Ute på kjøkkenet hørtes fortsatt høye stemmer som ropte til
hverandre. Stygge ord som egentlig ikke var lov å si. Far kjeftet
på dem hvis de så mye som våget å si et stygt ord, mens han selv
sa stygge ord hele tiden. Marit skjønte ikke det. Hvorfor var det
greit at han sa stygge ord? Hun hadde ofte hatt lyst til å spørre
han om det, men hadde aldri fått seg til å gjøre det. Det var som
om hun visste at han ville bli sint. Hun kunne se for seg hvordan
han ville sperre opp øynene. Pusten hans ville øke før han slo
i bordet og si at det hadde hun faen meg ingenting med. Her i
huset, var det han som bestemte.
Det var mange ting hun egentlig hadde lyst til å spørre faren sin
om, men som hun ikke våget. Som hvorfor det bare var Rune
som fikk bank? Selv om han kjeftet og skrek til dem alle, både til

mor, hun selv, Henrik og Grete, ja til og med til lille Geir, som
ikke var ett år en gang. Det var bare storebroren Rune som fikk
skikkelig juling, de andre fikk seg bare noen ørefiker. Kanskje
det var fordi han var nesten voksen. Om noen måneder skulle
han fylle 14 år. Men mor var også voksen, og hun ble heller ikke
slått. Nei, Marit skjønte seg ikke på reglene til faren sin. Siden
hun ikke skjønte reglene hans, var det best å være forsiktig og
gjøre det hun visste han ville like. Men av og til ble han sint da
også. Det beste hadde vært om far hadde skrevet ned hva som
var lov og ikke, og hvordan han ville at de skulle oppføre seg.
Da kunne hun bare ha sett på reglene, og så ville hun visst hva
hun skulle gjøre. Så hadde hun sluppet å være så redd for om
hun gjorde ting riktig. Kanskje hun kunne spørre far om det en
dag, en dag han var i godt humør. Det lureste var nok å spørre
han en lørdagskveld før han hadde drukket for mange øl. Da
var han oftest i godt humør. Senere på kvelden nyttet det ikke
å spørre han om noe. Da var han bare opptatt av å kjefte og
klage på både henne, mor og småsøsknene. Og ikke minst, så
var aldri Rune hjemme på lørdagskveldene. Og bare det at han
var borte, gjorde far glad, i hvert fall virket det sånn.
Marit beit tennene sammen, lukket øynene og holdt pusten da
hun hørte lyden av slag ute på kjøkkenet. Hun klemte Grete
enda tettere inntil seg. I sitt stille sinn ba hun til Gud om at de
måtte slutte å sloss der ute. Og at hun snart måtte få høre lyden
av ytterdøra som smalt igjen. Det betydde at kampen var over.
Oftest var det Rune som hadde klart å stikke av. Da ble han
gjerne borte en dag eller to. Sist hadde han vært borte hele tre
dager. Da hadde Marit vært så redd for han. Det hadde til og
med vært i juleferien, så det hadde vært en trist romjul. Rune
hadde lovet å gå julebukk med henne, men det hadde ikke blitt
noe av. Marit hadde gledet seg så til å kle seg ut å gå julebukk,

så hun ble veldig lei seg da det ikke ble noe av. Da han endelig
kom hjem igjen, hadde han holdt seg på rommet sitt hele tiden.
Marit var glad i storebroren sin, samtidig som hun var litt redd
han. Han fant på mye gøy, men også mye rart. Han var litt lik
far på mange måter. Av og til var han i godt humør, tøyset og
lekte med henne, og ga henne snop. Mens andre ganger kjeftet
han på henne for ingenting, og sa at hun var en liten drittunge.
Og det var litt med han som med far, det var ikke godt å vite hva
som gjorde han glad og hva som gjorde han sint.
Gud måtte ha hørt bønnen hennes, for ganske raskt etterpå
hørte hun at ytterdøra smalt igjen med et brak. Smellet var så
kraftig at det klirret i glasskapet som hang på veggen i stua ut
mot gangen. Marit hørte at Geir hadde begynt å gråte i vogna.
Hun bøyde hodet litt ned for å se bort til mor på sofaen. Hun lå
fortsatt helt sammenkrøllet og så tomt foran seg. Grete hadde
roet seg ned med ei eske rosiner hun hadde funnet under bordet. Den hadde trolig ligget der siden sjuårsdagen til Marit for
en uke siden. Da hadde de fått litt ekstra godt. Rosinene var
helt harde, men Grete gumlet ivei. Marit hørte at Geirs gråt ble
sterkere og sterkere. Hun håpet han ikke var blitt vekket av det
som hadde foregått på kjøkkenet. Uansett så var han for liten til
å skjønne noe, tenkte hun. I hvert fall håpet hun at han var for
liten til det. Etter hvert klarte hun ikke å høre på gråten hans,
og våget seg ut fra skjulestedet sitt for å ta han opp. Det var så
vidt hun klarte å reise seg etter å ha sittet sammenkrøllet under
bordet. Først nå kjente hun hvordan beina var halvveis lammet.
På sofaen hadde moren reist seg opp og satt med albuene på
salongbordet. Hun klaget på hodeverk.
«Jeg har dundrende hodepine Marit. Kan du gå på kjøkkenet og
varme ei flaske med melk og gi til Geir?» Hun nærmest hvisket

ordene for å skåne seg selv for høye lyder. Marit hadde ikke så
veldig lyst til å gå ut dit, for hun visste ikke om far eller Rune var
der, og hun var redd for hva som ville møte henne. Hun hadde
hørt flere lyder som tilsa at ting hadde gått i gulvet og knust,
men hun klarte ikke å si nei.
«Ja mor, klart jeg kan,» sa hun med så blid stemme hun kunne.
Inni seg skalv hun. Hun beveget seg sakte mot kjøkkenet og
skjøv forsiktig opp den halvåpne døra. Heldigvis var det ingen
der. Stolene lå veltet. Et vannglass var gått i gulvet og knust.
Syltetøyglasset hadde veltet og rent ut over den hvite duken.
Marit passet på å se ned hele tiden mens hun beveget seg mellom kjøleskapet, vasken og komfyren. Hun ville ikke risikere
å tråkke på glasskår. Det hadde hun gjort en gang, og det var
fryktelig vondt. Inni stua hørte hun Geir skrike hysterisk fra
gulvet. Marit kunne se at moren hadde tatt han ut av vogna
og satt han på gulvet. Selv hadde hun lagt seg på sofaen igjen.
Marit hadde ikke hjerte til å la han vente lenger. Hun tok flaska
ut av det varme vannet i gryta før melka var varm, og fortet seg
inn i stua igjen. Der matet hun han før hun satte både han og
Grete oppi lekegrinda. Det var det tryggeste stedet når hun nå
måtte ut på kjøkkenet for å rydde opp.
Snøen lavet ned denne formiddagen en onsdag tidlig i mars.
Marit hadde så lyst til å gå ut og leke i snøen, men det ble alt for
mye styr å få kledd på alle sammen. Moren lå fortsatt i senga
selv om klokka var over 10. Denne morgenen hadde moren
bedt henne om å ta seg av morgenstellet av Geir, og å sørge for
at Henrik og Grete fikk i seg litt mat. I dag bare orket hun ikke
å stå opp, hadde hun sagt. Hun hadde en fryktelig hodepine,
og vondt i magen. Hodepine hadde hun rett som det var, men

ikke vondt i magen. Marit hadde lagt merke til at magen hennes
var blitt mye større i det siste. Kanskje moren var veldig syk i
magen. Marit ble redd av å tenke på det. Hun visste at det var
mange sykdommer det gikk an å dø av. Hun hadde hørt bestemor snakke om en mann som døde av kreft i magen. Hun håpet
virkelig ikke at moren hennes hadde kreft i magen. Det hørtes
veldig skummelt ut.
Nei, de fikk heller finne på noe annet gøy. Å leke skole var gøy,
tenkte Marit. Hun gledet seg veldig til hun skulle begynne på
skolen etter at sommeren var over. For litt siden hadde hun vært
på skolen for å skrive seg inn. Det hadde vært stor stas. Moren
hadde heldigvis vært så frisk den dagen at hun kunne bli med,
for det hadde vært skikkelig skummelt å dra alene. Selv om hun
allerede kunne lese, skulle det bli så gøy å lære mer. Og så skulle
det bli kjekt å kanskje få seg noen venninner. Det eneste hun
gruet seg til, var å gå fra småsøsknene sine. For hvem skulle ta
seg av dem når hun var på skolen og moren var syk? Heldigvis
hadde Henrik blitt flinkere til å hjelpe til. Kanskje moren ble
frisk til da. Det kunne også hende.
Det var alltid Marit som var lærer når de lekte skole. Hun dro
ut en kommode fra veggen, slik at hun fikk seg et kateter. Alle
lærere måtte jo ha det. De røde kjøkkenkrakkene fungerte som
pulter. Hun ilte ut på kjøkkenet for å dra dem med seg inn i stua.
«Ring, ring, ring.» Marit lot som det ringte inn. Grete og Henrik
løp omkring i stua. De hadde ingen planer om å sette seg ned.
«Nå må dere sette dere ved pultene deres, for nå begynner
timen!» ropte Marit litt strengt. Henrik stoppet opp og så litt
oppgitt på storesøster, men han adlød henne, og satte seg på
plassen sin.

Grete derimot, hadde ikke tenkt å sette seg ned. Hun hylte høyt
og løp oppi sofaen fra den ene enden til den andre, men Marit
visste hva som ville få henne til å føye seg. Det var bare å vifte
med en eske rosiner og si at hun fikk den om hun satte seg ned,
og det trikset virket denne gangen også. Så ikke lenge etter satt
begge elevene i ro, og timen kunne begynne. Hun måtte bare
ordne en ting først.
Fra lekegrinda sutret Geir. Marit fortet seg bort for å putte i han
smokken som han hadde kastet gjennom nettingen. Så ilte hun
tilbake til kateteret for å begynne undervisningen. Det var ikke
godt å si hvor lenge Grete og Henrik satt i ro. Marit hadde festet
noen ark på veggen med tape, og de fungerte som tavle. På tavlen skrev hun bokstavene I, S og E, og deretter sa hun dem høyt
flere ganger til elevene sine. Hun ville at de skulle gjenta dem
etter henne, men det var bare Henrik som hørte på henne. Grete
hadde munnen full av rosiner, og da var det ikke så lett å si noe.
Marit gikk over til å snakke om tallene, men det interesserte
heller ikke lillesøsteren som tok til å løpe rundt omkring igjen
da rosineska var tom. Marit ristet oppgitt på hodet. Det var ikke
lett å være lærer for en toåring. Heldigvis var det ingen toåringer som gikk på skolen på ordentlig. Du måtte være minst sju år
for å gå på skolen. Og det var bra tenkte Marit og sukket oppgitt
over Grete som ikke ville leke skole. Det var lenge siden Marit
hadde bestemt seg for hva hun ville bli når hun ble voksen. Hun
ville bli lærer. Det bare visste hun.
Ute var det blitt vår. Selv om det bare var april, var det så varmt
at Marit hadde tatt på seg den gule sommerkjolen med korte
ermer. Den satt ganske stramt på henne. Den begynte å bli for
liten, men Marit ville ikke slutte å bruke den. Hun elsket den

kjolen. Hun hadde fått den til femårsdagen av bestemor. En
mann bestemor kjente hadde kjøpt den i Amerika. Nå var Marit
blitt sju år, så det var ikke rart at den strammet. Den fikk holde
en sommer til, så kunne Grete få den. Marit hadde til og med
latt være å ta på seg strømpebukse. Det var en herlig følelse å
gå slik med bare bein syns hun, og trippet glad ut i hagen. Mor
hadde dratt til byen med Henrik og Grete. De hadde begge hatt
en stygg hoste lenge, og i dag skulle de til legen for å bli undersøkt. Marit skulle være hjemme med Geir. Mor hadde sagt at de
bare ble alene en kort stund, for Rune kom snart fra skolen. Far
var på jobb på fabrikken og ville ikke være hjemme før i femtiden. Mor hadde lagt Geir før hun gikk, så jobben til Marit var
å ta han opp når han våknet og gi han banan med skje. Marit
hadde gjort det mange ganger før, så hun visste hvordan hun
skulle skrape bananen slik at han ikke fikk i seg store biter. Selv
om han fylte ett år om noen dager, hadde han fortsatt bare fått
to tenner.
Den lille hagen deres lå helt usjenert til på baksiden av det lille
huset, helt i enden av byggefeltet. Huset hadde de overtatt da
oldefar døde, ett år før Marit ble født. Lufta var klar og varm.
Påskeliljene hadde tittet frem, og gresset var begynt å bli grønt.
Marit kjente seg så glad. Hun lot døra inn til stua stå åpen, slik
at hun var helt sikker på å høre lillebroren når han våknet. Hun
syns det var vondt å høre at han skreik, så hun ville ta han opp
med en gang han våknet. Vanligvis sov han veldig lenge når han
først sovnet. Nå skulle hun bare kose seg i hagen først. Hun tok
noen lette dansetrinn og lo litt for seg selv. Marit hadde akkurat
satt seg ned på den gamle hagebenken da hun oppdaget at Rune
stod og så på henne fra den åpne terrassedøra. Vinduet i døra
var knust og blitt erstattet med ei sponplate. Hun vinket til han

og han vinket tilbake i det han gikk ned den lille trappa og bort
til benken hun satt på.
«Hva gjør du på?» spurte han og smilte mot henne.
«Ikke noe spesielt,» svarte hun med litt flau stemme. Hadde hun
visst at han så på henne, hadde hun ikke danset slik hun gjorde.
«Du, nå som Geir sover, skal jeg leke litt med deg?» Stemmen
hans nærmest hvisket ut spørsmålet.
Marit kjente at hun hadde både lyst og ikke lyst til å leke med
han. Det var veldig kjekt at han som var så stor, hadde lyst til
å leke med henne. Det var ikke så ofte han hadde lyst til det.
Det var litt spennende å leke med han, for han kunne leker de
andre barna ikke kunne. Men det var alltid han som bestemte
hvordan de skulle leke, og Marit likte ikke alltid alt han ville
leke. Mange ganger hadde Marit spurt om de ikke kunne gjøre
ting litt annerledes, men det likte han ikke. Det måtte bli på
hans måte, ellers ble det ingen lek. De pleide å leke doktor. De
byttet på å være doktor og pasient, men det var alltid Rune som
bestemte hvem som skulle være hva. Og de hadde alltid vondt
på de samme stedene. Det syns Marit var litt dumt, for ingen
hadde vel vondt på samme sted hver gang de gikk til legen.
Leken gjorde også av og til vondt. Da lukket hun øynene og
lot som om hun var et annet sted. Det var merkelig hvor enkelt
det kunne være å dra et annet sted. Hun kunne føle at kroppen
var som lenket fast til senga, samtidig som hun ikke var i den.
Marit syns det var en rar følelse som var vanskelig å forklare.
Ofte skvatt hun til når leken tok slutt, for den tok alltid brått
slutt. Da ble Rune alltid så rar etterpå. Han så ned og mumlet noe. Det var som om han hadde gjort noe galt, selv om de

bare hadde lekt. Det var jo normalt at søsken lekte, det hadde
han sagt mange ganger, så Marit forstod ikke hvorfor hun ikke
måtte fortell noen om leken deres. Rune hadde sagt at det var
viktig at søsken hadde hemmelige leker sammen. Og hemmeligheter var viktig å holde på hadde han sagt, ellers kunne hun
risikere at han ikke ville ha henne som søster lenger. Nei, hun
forstod ikke helt hva han mente, men det beste var nok å gjøre
som han sa. Etter at de var ferdige med å leke, fikk hun alltid en
stor godtepose. Det fikk hun aldri hos den ekte doktoren. Sist
hun var der fikk hun en rosa plastikkring.
Marit undret seg veldig over hvor Rune fikk tak i alt snopet han
hadde. En gang hun var helt alene hjemme, hadde hun listet seg
inn på rommet hans og løftet opp madrassen. Der var det helt
fullt av godteposer og røyk og noen blader med nakne damer.
Marit syns det var skikkelig ekkelt, og hadde fortet seg å legge
madrassen ned igjen. Hun lurte på om hun skulle våge å ta med
seg en godtepose, men tenk om Rune visste akkurat hvor mange
han hadde. Tenk om han ble sint og straffet henne med aldri
mer å gi henne snop. Hun regnet med at han nok ville mistenke
henne hvis han oppdaget at en pose var borte. Så selv om det
fristet aldri så mye, våget hun ikke. Hun fikk vann i munnen av
å tenke på snop. Det var så utrolig godt. Den deilige søte smaken som veltet seg rundt i munnen når hun satte tennene i den
røde geleen. Eller det sure snopet som fikk tunga til å krølle seg
og øynene til å lukke seg når smaken danset i munnen. Hadde
det ikke vært for snille Rune, hadde hun aldri fått snop. Mor sa
alltid at de ikke hadde råd til det når hun spurte.
«Ja, vi kan godt leke. Kan vi ikke bare leke ute i hagen siden det
er så fint vær,» svarte hun i et håp om at de kanskje kunne leke
noe annet i dag.

«Nei, det gidder jeg ikke,» svarte han kjapt og reiste seg. Marit
var redd for at hun hadde skuffet han og fulgte etter da han gikk
mot den åpne terrassedøra.
«Ok, vi kan leke inne da,» svarte hun. Rune smilte mot henne,
tok henne i hånda og leide henne inn på rommet sitt.
Midt i leken gikk døra plutselig opp, og der stod faren. Rune reiste seg brått og skulle til å si noe, men før ordene nådde leppene
hans, kom slaget. Han fikk en knyttneve i ansiktet så han flakset
gjennom rommet. Han prøvde å reise seg for å flykte mot døra,
men snublet fordi buksene hans lå i en krøll nede ved anklene.
«Ditt jævla dyr. Nå dreper jeg deg. Sånne som deg har ikke livets
rett.» Skjellsordene haglet ut av munnen på faren sammen med
hvitt skum.
Marit krøllet seg sammen som en ball. Hun trakk kjolen nedover knærne så godt hun kunne. Hun halte og dro i den for at
den skulle dekke mest mulig. Trusen hadde hun tatt av da de
lekte. Hun skjønte at de måtte ha lekt en lek faren ikke likte, og
hun følte seg flau som hadde blitt med på leken. Selv om han
ikke kjeftet på henne, følte hun at det var like mye hennes feil.
Hun hadde jo vært med på det. Nå ropte faren at han skulle
drepe Rune. Hvordan kunne han si noe sånt til sin egen sønn.
«Far, vi bare lekte. Jeg var med på det jeg også,» hikstet hun
frem. Stemmen skalv og tårene rant.
«Nå skal du slippe å se denne jævelen igjen, for nå gjør jeg ende
på han,» svarte faren og slengte knyttneven midt i ansiktet på
Rune så blodet skvatt.
«Vær så snill og stopp far!» ropte hun igjen og igjen, men ingenting nyttet. I et klart øyeblikk skjønte hun at hun måtte løpe

etter hjelp. Raskt pilte hun ut av rommet og over til naboen,
som heldigvis var hjemme. Han kom løpende, og fikk etter
hvert kontroll over situasjonen.
Den kvelden fikk ikke Marit sove. Det som hadde startet som
en fin dag, hun hadde kost seg og danset ute i vårsola, hadde
endt med forferdelse. Naboen hadde klart å holde faren fast
slik at Rune kunne løpe vekk, men ingen visste hvor han hadde
rømt. Marit hadde så vidt våget å spørre moren om hun visste
hvor han var, men hun hadde bare ristet på hodet mens tårene
rant. Marit hadde tusen spørsmål, men hadde ikke fått seg til å
stille noen av dem. Det hadde vært en stille kveld, ingen hadde
snakket. Til og med Grete hadde vært ganske så taus, og hadde
sittet rolig på gulvet og lekt med noen klosser. Faren hadde sittet i stolen sin bak en avis store deler av kvelden. Det var ikke
vanskelig å se at han hadde vært i slåsskamp. Den ene hånda var
bandasjert, leppene var blodige og hovne, og over det ene øyet
hadde han et kutt.
«Hvorfor ble du så sint far?» Marit nærmest hvisket spørsmålet
ut i lufta der hun lå i senga si. Hun syns han hadde vært veldig
urettferdig. Han hadde til og med sagt at han skulle drepe Rune.
Marit var veldig glad for at han ikke hadde klart det. For om
han hadde gjort det, måtte han i fengsel. Hun visste at hvis du
drepte noen, måtte du i fengsel. Hun hadde hørt faren snakke
om en mann han kjente. Han hadde drept kona si og måtte sitte
mange år i fengsel. Tenk om faren måtte i fengsel. Hvem skulle
da jobbe og tjene penger slik at de kunne kjøpe mat og klær?
Moren kunne ikke jobbe. Hun var jo syk og måtte passe på de
små. Nei, takk og lov for at far ikke klarte å drepe Rune. Det
kunne blitt katastrofe. Hun håpet at det ikke gikk for lenge før

Rune kom tilbake. Da skulle hun fortelle han at hun syns far var
urettferdig. Hun skulle trøste han. Hadde han det vondt nå tro?
Blødde han enda? Gråt han over det som hadde skjedd? Spørsmålene kvernet rundt i henne, og i magen var det som om en
tung stein lå og trykket. Det verket og innimellom følte hun for
å kaste opp, men det kom aldri noe.
Morgenen etter våknet Marit tidlig. I et lite sekund virket det
som en normal morgen, men hun ble raskt kastet inn i virkeligheten. Hun husket det som hadde skjedd dagen før og kjente at
kroppen frøs til is. Det var ikke bare en vond drøm. Det hadde
virkelig skjedd. Hun satte seg opp i senga og så at det ikke var
helt lyst ute. I senga borti hjørnet lå Grete og sov. Marit kunne
så vidt skimte henne i grålysningen. Hun lå på magen og sov
med rumpa i været. Marit måtte smile litt, for det så så søtt ut.
Hun bredde dyna med de røde hjertene som nesten ikke syntes
lenger til side, og satte føttene på det kalde gulvet. Den lange
nattkjolen hadde krøllet seg som en pølse rundt magen hennes.
Hun reiste seg og dro den nedover beina før hun listet seg ut av
rommet. På kjøkkenet satt mor og ga Geir grøt. Faren satt og
vippet på en kjøkkenstol mens han trykket i seg en brødskive
med syltetøy. Marit forstod at han hadde forsovet seg. Hun dro
ut en krakk som stod under bordet og satte seg.
«I dag skal bare du og jeg på tivoli. Vær klar når jeg henter deg i
firetiden,» smilte han mot henne idet han var på vei mot gangdøra.
Marit ble helt satt ut. Hun hadde lagt merke til tivoliet som var i
byen, men hun hadde aldri våget å tenke at hun skulle få gå dit.
Moren og faren klaget hele tide over hvor lite penger de hadde.
I et kort øyeblikk ble hun glad, men så ble hun lei seg. Hvorfor
var det bare hun som skulle få gå på tivoli? Hvorfor fikk ikke

Henrik gå? Hun forstod hvorfor Grete og Geir ikke fikk gå, men
Henrik var tross alt snart fem år. Og Rune, hvorfor fikk ikke han
gå? Hvorfor ble hun belønnet med tivoli, hun og Rune hadde jo
gjort det ulovlige sammen. Hun skjønte nå at det de hadde lekt,
hadde vært ulovlig. Marit bare nikket til faren i det han slengte
døra igjen etter seg, og hastet ut på gangen.
«Så kjekt for deg at du får gå på tivoli med far i ettermiddag,» sa
moren, mens hun skrapte sammen de siste restene med grøt i
skåla, og puttet skeia i munnen på en gapende Geir.
«Du er heldig som har en så snill far,» la hun til i det hun reiste
seg for å skylle den tomme tallerkenen.
«Hmm,» kom det nesten lydløst fra Marit. Selv om hun gledet
seg til å gå på tivoli, var det så mye annet å tenke på. Tanker
som gjorde at det ble vanskelig å bare glede seg. Selv om hun
ville tenke på tivoliet og alt det kjekke hun skulle gjøre der, kom
de vonde tankene og la seg over de glade tankene. Marit gløttet
bort på moren som satt med lille Geir på fanget. Det var så vidt
han fikk plass på fanget fordi magen hennes var blitt så stor. Nå
var det ikke lenge til det skulle komme en baby til. Moren hadde
sagt at den skulle komme når sommeren begynte. Marit lurte
veldig på hvor den nye babyen skulle sove når han eller hun ble
større. Rune og Henrik delte rom. Hun delte rom med Grete.
Geir sov fortsatt på rommet med mor og far, og flere rom hadde
de ikke. Men det ble vel en ordning.
«Du mor, hvor er Rune og når kommer han hjem?» Marit dristet seg til å spørre med skjelvende stemme. Hun var engstelig
for svaret og for at moren skulle begynne å gråte, det gjorde hun
ofte. Og ganske riktig. Marit hadde ikke før stilt spørsmålet, så
rant tårene nedover kinnene hennes.

«Han har reist bort og kommer ikke hjem igjen,» hikstet hun.
«Lov meg at du ikke maser om dette mer,» la hun til og dro
hånda over ansiktet for å tørke tårene. Geir satt og hoppet opp
og ned i fanget hennes mens han laget masse rare lyder. Marit
skjønte at dette kunne hun ikke spørre moren om flere ganger,
og lovet seg selv å ikke mase mer om det, i hvert fall ikke til
moren. Samtidig kjente hun at tårene begynte å presse på. Hun
ville ikke at moren skulle se det, for da ble hun bare enda mer lei
seg, så hun hoppet ned av den grønnmalte krakken og småløp
inn på rommet sitt. Hun kastet seg på senga og lot tårene renne
fritt. Skulle hun aldri mer få se Rune igjen? Hadde hun ingen
storebror lenger? Hvor var han? Levde han eller var han kanskje
død? Hva om far hadde drept han og de bare løy til henne? Hun
boret hodet ned i puta, tok et godt tak i den med tennene og
beit til. Hun vred ansiktet frem og tilbake helt til hun oppdaget
at det ble hull i putetrekket. Da kjente hun redselen bre seg i
kroppen. Hva hadde hun gjort? Hvis far oppdaget dette, fikk
hun trolig ikke være med han på tivoli. Hun la fingrene forsiktig
over hullet og prøvde å glatte det ut, men hullet fortsatte å lyse
mot henne. Hun snudde puta rundt, slik at hullet kom ned mot
madrassen, og så ba hun til Gud om at han måtte fikse hullet.
Like etter våknet Grete og kom krypende oppi senga til henne.
Hun la de små varme armene sine rundt Marit og klemte til.
«Du er god du Gretemor,» hvisket Marit til lillesøsteren. Marit
kjente at håret til Grete luktet stramt, og kom på at det var lenge
siden det var blitt vasket. Grete likte ikke å vaske håret sitt og
gjorde stor motstand. Marit måtte ofte holde henne med makt
for å få skylt ut såpa. Hvis moren ikke var for syk, hendte det
at hun gjorde det, men som regel var det Marit som tok seg av
den jobben.

Timene på tivoli ble alt Marit hadde drømt om. Hun fikk reise
med karuseller, spise sukkerspinn og is. Faren hadde ledd og
sagt at hun skulle få det hun hadde lyst på. Innimellom gleden
hadde hun kjent på en tristhet, men den ble raskt slått tilbake av
iskrem og brus. Hun nektet seg selv å være trist i dag. Kanskje
var dette den eneste dagen i hennes liv hun fikk gå på tivoli.
Marit hadde følt seg som en prinsesse. Hun hadde ofte drømt
at hun var en prinsesse, for de hadde så mange fine klær. Og
så regnet hun med at prinsesser fikk alt de hadde lyst på, ellers
var det ingen vits i å være prinsesse. I dag hadde hun virkelig
følt seg som en. Faren hadde til og med leid henne i hånda.
Marit kunne aldri huske at han hadde gjort det før. Det hadde
fått henne til å føle seg som verdens viktigste. Verdens viktigste
prinsesse.
Sjelden hadde hun sett faren i så godt humør. Det hadde fått
henne til å lure på om hun skulle våge å snakke om Rune. Et par
ganger hadde hun hatt navnet hans på leppene, men så hadde
motet sviktet. Hun var livredd for hvordan han ville reagere.
Kanskje ville han ta henne med og reise rett hjem. Kanskje ville
han ta fra henne bamsen hun hadde fått. Hun bestemte seg heller for å spørre han neste gang han var i godt humør. Hun ville
ikke risikere at denne flotte dagen ble ødelagt.
Endelig var dagen her. Dagen da Marit skulle begynne på skolen. Det kriblet i magen der hun stod og holdt moren i hånda i
skolegården. Heldigvis hadde bestemor kommet for å passe de
små. Marit hadde bekymret seg for hvordan de skulle gjøre det
når hun skulle begynne på skolen. Hun hadde ikke lyst til å gå
alene, men hun hadde vært redd for at hun kanskje måtte det.

Hun hadde til og med lurt på om hun skulle spørre faren om han
kunne være hjemme den dagen, men hun hadde aldri funnet et
passende tidspunkt, så det hadde blitt med tanken. Egentlig var
hun bare glad for at det var bestemor som var hjemme. Lilly var
ikke mer enn litt over to måneder, og hun kunne være vanskelig
å roe ned. Marit hadde aldri sett faren holde henne, så hun tvilte
på om han ville klare å være alene med henne.
Heldigvis var været fint, slik at hun kunne bruke de hvite sandalene. Marit hadde vært redd for om hun måtte møte opp første
skoledag i støvler. De grønne støvlene hennes var altfor små.
Rune hadde hatt dem før henne, så det var skikkelig guttestøvler.
Egentlig håpet hun at det aldri ville regne de dagene hun skulle
på skolen, for det var flaut å bli sett i guttestøvler. I dag skinte
sola og det var varmt i været. Marit hadde fått lov til å ta på seg
den fineste kjolen hun hadde. Den var rød med hvite hjerter.
Bestemor hadde kommet med den. Hun hadde ikke kjøpt den,
men fått den av ei dame. Datteren hennes hadde blitt for stor
for den. Håret hadde moren flettet i to lange fletter. Marit holdt
moren hardt i hånda da en gjeng med store gutter stormet inn
i skolegården. De måtte minst være 12 år, tenkte Marit, idet de
hoiende kom inn gjennom den store sorte porten. Hun håpet
hun ikke traff på dem i friminuttene. Like etter ringte det inn,
og Marit trakk moren med seg bort mot inngangsdøra for å
vente på frøken.
Hun hadde tittet på moren i smug for å se hvordan det gikk med
henne. I går hadde hun ligget på sofaen store deler av dagen, så
Marit hadde vært veldig spent på om hun var i form til å følge
henne i dag. Bestemor hadde vært der i går, og da hadde Marit
hørt henne si at hun hadde bare å følge datteren sin til skolen, for ellers ville det vekke oppmerksomhet. Bestemor hadde

snakket om noe som het barnevernet, og moren hadde svart at
hun ikke var helt dum, så selvfølgelig skulle hun følge henne.
Hun ville ikke ha dem i huset.
Inne i klasserommet stod det et ark på hver pult med navn på
hvert ark. Arkene var brettet i to, slik at navnene ble stående
oppreist. Marit speidet utover i rommet og så at navnet hennes
stod på lappen på fremste pult ved vindusrekka. Hun satte fra
seg den røde skolesekken ved siden av pulten og satte seg på
stolen.
«Velkommen alle sammen, jeg heter Ella og skal være deres frøken i 1. klasse.»
Marit hadde aldri sett en så nydelig dame før. Hun hadde langt
hår som gikk nesten helt ned til rompa, og det var helt sort. På
seg hadde hun en lilla buksedrakt. Ansiktet var sminket med
øyenskygge og røde lepper. Hun så ut som hun kom fra et annet
land. Så fin hun var, tenkte Marit.
Ella så utover klassen og smilte. Marit smilte tilbake og følte at
smilet bare var til henne. Hun kjente at gleden spredte seg i hele
kroppen. Så heldig hun var som hadde fått en så fin frøken. Hun
skulle virkelig gjøre alt hun kunne for at Ella skulle bli fornøyd
med henne.