fbpx

1.kapittel

Her kan du lese 1. kapittel i den nyeste boka mi «Når veier møtes» 

Landsbygda 1978

Tore drylte knyttneven i låveveggen. Den traff den rødmalte veggen med et kraftig smell. Han ble stående i noen sekunder og stirre ut i lufta før han trakk hånda til seg. Det svei og prikket i fingrene. Han så ned og oppdaget at knokene var helt røde. Et par steder kunne han se at blodet så vidt piplet frem. Tore ristet lett på hånda, liksom for å riste av seg det vonde. Det kokte inni han. Det føltes som om hodet holdt på å eksplodere av sinne. Han pustet tungt mellom de sammenbitte tennene. Nå kjente han også at tårene begynte å presse på igjen. Tore svelget og svelget i et forsøk på å stanse dem. Han ville ikke gråte. Det var bare småunger som gråt, og jenter. Om noen måneder ville han fylle 10 år. Han var ingen småunge lenger. Nei, gråten fikk holde seg borte. Det var forbanna han var, skikkelig forbanna.

«Den drittungen Trine,» hvisket han ut i lufta i det han satte seg på den store steinen bak låven. Det hadde regnet tidligere på dagen. Så i det han satte seg, kunne han kjenne at fuktigheten i mosen var i ferd med å trenge gjennom buksebaken.

De hadde bygget hytte nede ved elva. Brekt greiner av bjørketrærne, som fremdeles hadde blader på seg, midt i september. Noen av greinene var litt vanskelige å få av. Da hadde Tore dratt frem foldekniven for å hjelpe til. Han var veldig glad i kniven sin, som han hadde fått av bestefar til jul. Ingen andre fikk vanligvis bruke den, i hvert fall ikke småsøsknene.

Han så hvordan Trine hadde behandlet den sist hun, under sterk tvil, fikk låne den. Så i dag sa han nei da hun spurte om å få bruke den. Det likte hun ikke. Hun hadde hoppet på han og slått han i armen, slik at han mistet kniven. Og før Tore fikk sukk for seg, hadde hun tatt den og løpt av gårde opp mot huset. I det de rundet hushjørnet, hadde han nådd henne igjen og grepet tak i den lange hestehalen hennes. Han dro til slik at hun ble rykket bakover og ga fra seg et skjærende høyt skrik. I det hun tumlet bakover, falt kniven ut av hånda hennes. Akkurat da hadde mor kommet ut av døra. Trine var da rask med å reise seg og løpe gråtende inn i armene hennes. Hun hikstet frem hvor slem han hadde vært med henne. Revet henne i håret, slik at hun falt og slo seg. Trine hadde stått tett inntil mor og holdt godt rundt livet hennes, mens hun snufset uavbrutt.

Tore prøvde å fortelle mor sin versjon av det som var skjedd, men til ingen nytte. Hun hadde tatt han hardt i øret og dratt til. Et øyeblikk var han redd det skulle revne. Da hun endelig slapp taket, bøyde han seg ned for å ta opp kniven som lå i gresset. Da hadde mor tatt et steg mot han igjen og røsket kniven ut av hånda hans. Han ble fortalt at når han oppførte seg slik og rev sin søster i håret, fikk han ikke ha noen kniv. Når han ikke kunne styre temperamentet sitt, kunne han ikke ha en farlig kniv på seg.

Da mor tok kniven fra han, klarte ikke Tore å holde igjen gråten, som stod helt øverst i halsen. En ting var smerten i øret. Selv om det gjorde fryktelig vondt, klarte han å holde gråten igjen da hun vred til. Men da hun tok kniven fra han som straff, brast det for han. Noe så urettferdig. Det var like mye Trine sin skyld at de kranglet. Så fikk bare han straff. Da tårene rant nedover kinnene hans, hadde moren snudd seg mot han og bedt han holde opp med den sutringen. Han var da ingen baby lenger, hadde hun sagt og tatt Trine i hånda for å gå inn i huset. I det de gikk inn hadde Trine snudd seg og smilt lurt mot han. Igjen stod Tore med et brennende øre og et boblende sinne inni seg. Det føltes ut som om han var i ferd med å eksplodere. Mor hadde tatt fra han foldekniven! Og det uten grunn. Han hadde ikke gjort annet enn å beskytte det som var hans.

«Hvorfor var mor så urettferdig?» Han hvisket spørsmålet stille for seg selv mens han nappet i mosen som lå på steinen. Men det kom ikke noe svar. Tore følte at uansett hva han gjorde, så ble det feil. Han lot en mosedott rulle mellom fingrene helt til den ble til en ball, som han kastet mot låveveggen. Fuktigheten fra mosen på steinen hadde nå trukket godt igjennom, både buksa og underbuksa. Så han reiste seg for å gå inn. Han trengte tørre klær. Det nærmet seg trolig Barne-TV tid, men i dag ville han ikke se det. Han orket ikke å se på det stygge trynet til Trine. Han visste hun kom til å sitte i sofaen sammen med Sissel og Ove. Kanskje fikk de lov til å spise opp restene av kaka som stod i kjøleskapet. Sissel fylte 7 år i går. Bestemor og bestefar hadde vært der og spist kake sammen med dem. Fløtekake med bringebærsyltetøy var det beste Tore visste. Han kunne kjenne smaken av fløte og bringebær bre seg i munnen bare ved tanken. Men det fikk så være, han nektet å sitte i sofaen sammen med Trine. Mest av alt hadde han lyst å gå inn og dra til henne. La henne få smake sin egen medisin. Hun irriterte han grenseløst. Søsteren var ekspert på å smiske med mor. Si de rette tingene og få all skyld over på han. Og mor hørte alltid på henne. Så ba hun Tore om å oppføre seg som den storebroren han var. Sissel og Ove var også gode til å gi han skylden for alt. Men ingen var så flinke som eksperten Trine. Hvis det gikk an å jobbe som smisker når du ble voksen, ville det være den perfekte jobben for henne, tenkte han i det han sparket borti en stein, slik at den spratt bortover mot trappa. Tore ble stående en stund utenfor den malingsslitte ytterdøra, for å tenke en siste gang. Nei, samme hvor lyst han hadde på kake, var det bedre å gå rett opp på rommet sitt og låse døra, slik at ingen kunne komme inn og plage han.

Tore brettet ut dyna som lå sammenkrøllet i fotenden av senga. Strakte den utover slik at den dekket hele madrassen, før han slengte seg ned på den. Puta puffet han til, slik at han kom litt høyere opp med hodet. Magen rumlet ivrig, for det var lenge siden middag. Det var heller ikke mye middag han hadde spist, med levergryte på menyen. Tore kunne ikke fordra det, så han hadde bare spist poteter og kålstuing. Han skjønte ikke hvorfor mor måtte lage den maten. Det var bare hun, far og Trine som likte den. Sausen var god da, så det gikk fint å bare spise poteter, men han ble ikke skikkelig mett av det. Så nå skrek magen etter mer mat. Å være sulten var slitsomt. Det gikk ikke an å tenke bort sulten. Den bare presset seg frem og ropte høyt. Tore visste at den ikke ville gi seg. Magen kom til å rumle til den fikk mat, eller han sovnet.

Han så på den hvite vekkerklokka som stod på nattbordet. Den viste at klokka nærmet seg halv 7. Hva skulle han finne på før han sovnet? Ute var det begynt å regne igjen. Det trommet lett på taket og på vindusruta rant vanndråpene nedover. Tore fulgte dråpene med øynene når de traff ruta og videre nedover til de møtte karmen, og liksom forsvant. Igjen og igjen fulgte han nye dråper på veien ned mot karmen. Til slutt følte han seg helt stiv i blikket og blunket lett noen ganger, for å få øynene fuktige igjen. Hva nå, tenkte Tore og satte seg opp i senga for å se ut av vinduet. Der så han far komme småløpende over tunet. Han hadde dradd den blå arbeidsjakken oppover, slik at hodet kom i ly for regnet. Nå var han nok ferdig med melkinga. Og skulle inn for å spise kveldsmat. Kveldsmat, bare ordet ga Tore vann i munnen. Men han ville heller sulte i hjel, enn å gå ned og treffe drittungen Trine.

Brått spratt han opp fra senga. Det fantes jo spiselige saker på rommet. Plutselig kom et minne til han. Posen med chips bestefaren hadde gitt han som takk for hjelpen. For noen uker siden hjalp han bestefar med å beise uthuset. Posen hadde han gjemt langt inni skapet sitt, for å kose seg med den en gang han var alene hjemme. Tore visste så alt for godt at hvis småsøsknene så at han spiste chips, ville mor garantert be han om å dele. Og da ville det ikke bli mye på han selv.

Det var gøy å være i uthuset til bestefar. Det var så mange rare ting der. Mye forskjellig verktøy og spennende fiskeutstyr. Og så fikk han lov til å ta på alt og undersøke hvordan det virket. Far lot han aldri få røre noen ting. Han var mer opptatt av å kjefte. I hvert fall føltes det slik, tenkte Tore i det han dro frem chipsposen. Nå var han glad for han ikke hadde spist den opp med en gang, men spart på den.

Klokka nærmet seg halv 9 da Tore kledde av seg og krøp under dyna. Håpet om at mor skulle kom inn og gi han en ny sjanse til å forklare seg, var borte. Tore var skuffet, selv om han visste at det var slik mor var. Hun var aldri interessert i å høre på han. «Så fort jeg blir gammel nok, skal jeg flytte herfra, så kan de bare ha det så godt.» Tore hvisket ordene ut i lufta. Han kjente at gråten presset på igjen, men jaget den bort ved å smelle håndflata hardt fra kinn til kinn et par ganger. En sviende smerte i ansiktet overtok for trykket i halsen. Han nektet å bli svak og gråte. Bare småunger gråt.

Ute var det akkurat blitt mørkt. Lyset fra utelampa over fjøsdøra laget en stripe av lys som traff veggen over senga hans. Tore syntes det var fint, for det ga akkurat nok lys til at det ikke ble helt mørkt på rommet, når han skrudde av nattbordlampa. Han kjente søvnen var på vei. Han gned seg varsomt i øynene og ga fra seg et lite gjesp. Fra naborommet kunne han høre at søstrene fortsatt var våkne. De hvisket til hverandre, slik at mor ikke skulle høre dem nede i stua. Innimellom fniste de litt. Tore kunne ikke høre hva de sa, men forstod at det måtte være morsomt. Det provoserte han at de lo og hadde det fint. Han lurte et øyeblikk på om han skulle gå ned og sladre til mor, la dem få litt kjeft. For klokka åtte skulle det være fullstendig ro i huset om kveldene, bortsett fra på lørdager. Da fikk de være oppe til halv 9. Hvis de hadde oppført seg fint da. Men Tore slo fra seg tanken like fort som den var kommet. Han ville trolig få skylda fordi de snakket sammen. Eller så ville de lyve og si at de ikke hadde snakket sammen. Og han ville bli utpekt som en løgner. Nei, det var nok best å bare holde kjeft. Like etter gled han varsomt inn i søvnens verden.

Julen nærmet seg med stormskritt. Det var bare et par dager igjen til juleaften. Tore åpnet luke nummer 22 i adventskalenderen sin og tok ut dagens figur, en rød ugle i plast. Han kjente han var lei disse figurene. For hva skulle han egentlig med dem? De ble lagt i nattbordskuffa, og der ble de liggende sammen med alle figurene fra i fjor og året før. Ikke lekte han med dem, ikke så han på dem. De bare lå der og var unyttige.

Nå var det bare to luker igjen å åpne. Det var travle dager i huset. Alt måtte være perfekt til den store dagen. Mor bakte og vasket om hverandre. Duften av julebakst lå som en eim i huset og fristet en kakeglad gutt. Men hva hjalp vel det? Mor var nøye på at ingen fikk røre så mye som en peppernøtt før det stod 24.desember på kalenderen. Hun jobbet på fra morgen til kveld for å ha alt klart til den store dagen. Det var ikke så mye som skulle til før hun ble irritert og kjeftet på den eller de som kom i veien for henne. Så Tore holdt seg stort sett på rommet sitt når han var hjemme. Det tryggeste var å ikke blande seg. Holde seg borte fra kjøkken og stue så lenge juleforberedelsene stod på.

Sist gang Tore hadde forsøkt å hjelpe til i huset, gikk det galt.

En lørdag ettermiddag for noen uker siden hadde bestefar ringt og bedt foreldrene om å kjøre han til legevakta. Et stygt kutt i hånda måtte sys. Bestemor hadde ikke billappen, så hun kunne ikke frakte han. Da telefonen ringte var mor akkurat ferdig med bakedagen sin. Kjøkkenbenken fløt av oppvask. Det var plastboller, gryter, tallerkener, glass og mye mer. De hadde alle kastet seg i bilen, alle unntatt han og Ove. I farten hadde mor bedt han om å passe på lillebroren mens de var borte. Trine og Sissel maste seg til å få bli med. Tore syntes det var like greit å være hjemme. Han ønsket ikke å se bestefaren skadet. Han hadde blitt stående i døra med lillebroren i hånda, for å følge den gule Kadetten som forsvant nedover veien, før de gikk inn.

Inne igjen gikk Ove raskt tilbake til legoen sin, som han holdt på med da telefonen ringte. Et fjøs til alle dyrene hans var snart ferdig. Lillebroren elsket å bygge med lego. Han kunne holde på hele dagen. Tore syntes også det var kjekt med lego, men ikke hele tiden. Etter å ha sittet en stund med lillebroren på gulvet og hjulpet til med bygget, bestemte han seg for å overraske mor når hun kom hjem. Han ville vaske opp. Han hadde tappet i varmt vann og sprutet en skvett zalo oppi.

Gummihanskene, som egentlig var alt for store for han, ble tredd på. Men det fikk så være at de var det, for ellers ville han ikke klart det varme vannet. Og han visste det måtte varmt vann til for å få det reint. Det hadde mor formanet om mang en gang. Da han skulle til å legge et glass oppi kummen, glapp han det så glassbiter fløy bortover benken og ned på gulvet. Det føltes som om det rett og slett bare skled ut av hånda hans, som var omslynget av den store gule hansken. Tore kjente pulsen økte. Hva ville mor si nå? Hvordan kunne han være så slepphendt? Han tittet inn i stua og så at Ove fortsatt satt på gulvet og lekte. Han hadde trolig ikke fått med seg hva som skjedde.

Kanskje mor ikke oppdaget det hvis han klarte å gjemme glasskårene? Tore fant frem feiebrett og kost, og gikk i gang med å feie opp alle bitene. Han løftet på den tomme hvetemel posen som lå på toppen i søppelspannet, og la glassbitene under den. Deretter trykket han lett på den tomme posen, for å få bitene lengre ned i spannet.

Nesten 4 timer senere, da foreldrene og søstrene var tilbake, var kjøkkenet helt strøkent. Benkeplata var så skinnende rein at man nesten kunne speile seg i den. På bordet hadde han lagt på ny duk og satt en potteplante oppå, for å gjøre det litt koselig.

Tore satt i sofaen sammen med Ove og så på Barne-TV da de kom. Han kjente hjertet dunke litt ekstra. Ville mor oppdage at et glass var borte? Ville hun bli glad for at han hadde ryddet og vasket på kjøkkenet? Det håpet han. Det var en god følelse å få skryt. Bestefar pleide av og til å skryte av han. Da var det som om hele brystkassen ble fylt med varm plommegrøt. Samtidig som han kjente at han også ble litt flau.

Søstrene hadde entret stua for å få med seg resten av Barne-TV. De stupte ned i sofaen og brøytet seg plass mellom storebroren og lillebroren. Tore måtte flytte seg litt så han ikke fikk Sissel på fanget. Far var trolig gått rett i fjøset for å starte med melkinga, litt senere enn vanlig. Ute på kjøkkenet hørte han mor romstere. Tore klarte ikke å konsentrere seg om det som foregikk på TV. Kom mor snart inn for å si noe? Skulle han gå ut på kjøkkenet for å ta seg litt vann? Han visste hun ikke ville finne glassbiter i søppelposen, for de lå begravd langt nedi. Og hun kunne vel ikke vite nøyaktig hvor mange glass de hadde? Skapdører ble åpnet og lukket. Så hørte han et stort smell, før hun stod i døråpningen mellom stua og kjøkkenet, med et stort glasskår i hånda. Hun hadde funnet det under kjøkkenbordet. Tore kunne ikke drømme om at glassbiter kunne flytte seg så langt fra ulykkesstedet. Så han hadde ikke sjekket under bordet.

Mor hadde raskt fått han til å innrømme uhellet. Hun hadde kjeftet han huden full og sagt at han var helt ubrukelig. På et øyeblikk var all glede og forventning forsvunnet, og blitt erstattet med skam og tristhet. Og en gnagende følelse av udugelighet veltet seg i kroppen til Tore. Ikke et eneste ord om hvor flink han hadde vært. Eller hvor glad hun var for at oppvasken var tatt. Bare kritikk fordi han hadde vært uheldig og knust et skarve drikkeglass, som visstnok ikke var et vanlig glass, men arvegods.

Nei, han hadde så visst ikke tenkt å gå ned og hjelpe mor med hverken baking eller julevasken. Så slapp han i hvertfall å knuse noe mer.

Jul – Tore gledet seg egentlig ikke til julen, noe søstrene gjorde. De var helt fra seg av glede og forventning. De snakket ikke om annet for tiden. Det gikk i spekulasjoner rundt julegavene, julestrømper og julehefter. Men Tore syntes det bare var mas og stress med julen. Alt skulle være så forbaska perfekt. Det ble liksom aldri godt nok. I år skulle bestemor og bestefar være sammen med dem på juleaften. Tore var veldig glad i dem, spesielt bestefaren. Så han måtte innrømme, at selv om han ikke gledet seg til selve julen, så han frem til å være sammen med dem. Bestefar hadde alltid så mange fine historier å fortelle. Og så ble han sjelden sint og irritert. Det var så avslappende å være sammen med han. Bestemor og bestefar var far sine foreldre. Mor sine foreldre var begge døde. De døde begge før Tore ble født, så han hadde aldri møtt dem. Det var litt trist å tenke på.

Selv om det alltid var kjekt å være sammen med besteforeldrene, var det en spesiell grunn til at han gledet seg til å være i lag med dem på julekvelden. Tore hadde nemlig laget verdens fineste julegave til dem på sløyden. Et fuglehus hvor fuglene kunne sitte under tak om vinteren å spise brødsmuler og korn. Stakkars fuglene som måtte være ute i all slags vær. De fortjente i hvert fall å være under tak når de skulle spise. Tore hadde brukt lang tid på å få det ferdig. Til slutt toppet han arbeidet med å male det gult, samme farge som på huset til besteforeldrene. Tore hadde fått skryt av læreren, som sa arbeidet hans var forseggjort og nøyaktig. Og at han ville bli en god tømmermann når han ble voksen.

Nå lå fuglehuset under juletreet, godt innpakket i en tom mjølsekk og julepapir. Rundt pakken hadde han knyttet et rødt bånd og festet en merkelapp, hvor det stod hvem gaven var fra og til.

Julekvelden nærmet seg, men det var forsatt lyst ute. Tore satt oppe på rommet sitt for å speide etter bilen til bestefar. Han kjente seg litt urolig, for ute var det et forrykende snøvær. Tenk om de ikke klarte å kjøre på veien når snøen drev slik. Tenk om de kjørte seg fast. «Nei, nå må du slutte å tenke slik,« sa Tore halvhøyt til seg selv. Klart de kom frem. Bestefar var en god sjåfør, konkluderte han med et lite sukk inni seg. Akkurat da skimtet han noe rødt som beveget seg inni snødrevet. Litt etter litt så han at det var den røde Forden til bestefaren, som sakte beveget seg mot huset deres. Vindusviskerne gikk som besatt i et forsøk på å holde borte snøen som la seg på ruta.

Tore bykset ut av senga og styrtet ned trappa for å ta imot dem. Han hoppet over flere trinn, for å komme fortest mulig ned. Nede stod resten av gjengen i gangen og ventet på dem. De hadde trolig også oppdaget bilen som nærmet seg.

«Er det noen snille barn her?» hørtes en brummende stemme i det dørhåndtaket gikk ned og en tynn sprekke i døra viste seg.

«Ja, ja, ja,» hvinte Ove og hoppet opp og ned.

I det døra gikk helt opp, kom det et voldsomt vindkast, som feide med seg snø innover i gangen.

«Vil dere se å lukke døra fort,» kom det fra mor, som akkurat hadde steget ut i gangen.

Bestemor og bestefar dyttet en sekk med gaver foran seg inn i entrèen, slik at det ble mulig å lukke døra igjen bak seg.

«Å fy a meg for et grisevær.» Bestemor ristet på hodet så vanndråpene skvatt rundt henne. Hun hang opp den brune kåpa si på en ledig knagg på veggen, og smilte mot de forventningsfulle barnebarna som flokket seg rundt henne.

«Kan noen få inn denne tunge sekken?» Bestefaren lot som om han ikke klarte å bære sekken, fordi den var så tung.

«Ja, det klarer vi fint,» ropte søstrene i kor, og tok tak i gavesekken. De løftet den mellom seg og fikk den inn i stua, hvor de la alle gavene under det nypyntede juletreet.

Timer senere satt de alle gode og mette i finstua, klare for å åpne gaver. Trine og Sissel ble henrykte over Barbie dukkene de fikk. De fikk helt like dukker. Tore ble glad for verktøysettet, så slapp han å gå til far og låne når han trengte noe. Og lille Ove jublet høyt da han pakket opp en brannbil med sirene.

Tore rettet seg opp i stolen da far fant frem pakken med fuglehuset. Han tittet bort på bestefaren i det faren leste fra merkelappen på gaven.

«Nei, hva sier du, er den store gaven til meg og bestemor?» Han sperret opp øynene og virket skikkelig overrasket. For å kunne se skikkelig hva gaven inneholdt, dro han ned brillene, som satt oppå hodet hans.

Tore kjente det kriblet i kroppen. Ville de like det mon tro?

Bestefar tok av det røde båndet og rev forsiktig av papiret med julenisser og granbar på. Deretter fjernet han den tomme mjølsekken.

«Nei, nå gir jeg meg ende over. Har du laget dette helt alene Tore?» Bestefaren slo hendene sammen i begeistring. Tore nikket og kjente en varme bre seg i brystet.

«Det er det flotteste bygget jeg har sett,» forsatte han.

«Ja, det må jeg si meg enig i,« la bestemor til og nikket mot Tore.

«Nå blir det fest for fuglene når vi kommer hjem,» smilte bestefaren og snudde på huset nok en gang.

«Over til neste gave,» sa far og holdt frem en myk liten pakke. Den var til mor fra Tore. Han hadde lært seg å hekle i formingstimene på skolen i høst. Og det hadde resultert i grytekluter til mor.

«Takk, nå skal vi se,» sa mor og reiv av teipen som holdt papiret sammen.

«Hva er dette for noe da?» spurte hun mens hun snudde på klutene.

«Grytekluter vel,» svarte Tore spakt. Han undret seg hvorfor hun spurte om det. Alle kunne vel se det. «Nei, dette kan ikke brukes til grytekluter. De er alt for små. Jeg brenner meg på fingrene hvis jeg bruker disse,» sa hun og la dem i fanget.

«Forresten,» sa hun og tok dem opp igjen og tittet bort på Trine og Sissel.

«Dere kan få dem og bruke dem som dyner til Barbie dukkene. Var ikke det en lur ide?» sa hun i det hun kastet dem i fanget på Trine.

«Jo,» jublet Trine og la den ene grytekluten over den nye Barbie dukka si.

Inni Tore begynte gråten å bygge seg opp. Han svelget og blunket med øynene for å holde tårene borte. I magen vokste en vond klump. Mor ville ikke ha gryteklutene han hadde laget. Han hadde nøye valgt ut fargene, som han visste hun likte. Og så ville hun ikke ha dem. Nei, dette kan ikke brukes til grytekluter – ordene brant inni han. Hvordan kunne hun si noe slikt?

Tore fikk ikke med seg resten av gaveutdelingen. Det var som om han skrudde av seg selv, slik at han ikke var til stede i stua, selv om han var det. Han så de andre. Han hørte lydene deres. Samtidig som han ikke så og hørte dem. Han hatet julen! Før likte han ikke julen – men nå hatet han den. Han hatet mor. Han hatet alle. Han hatet hele verden! Og han hatet seg selv, som ikke klarte å gjøre noe riktig.

Det var dagen før nyttårsaften. Snøen hadde lavet ned hele romjulen. Det var snø over alt. Enkelte steder var det så vidt brøytestikkene stakk over toppen av brøytekanten. Men i dag skinte sola fra en nesten skyfri himmel. Med all den hvite snøen, var det som om himmelen ble enda blåere. Selv om klokka var over 10, var det så vidt sola tittet over fjellet på denne tiden av året. Under føttene til Tore knirket det godt i nysnøen når de litt for store vinterskoene hans traff underlaget, der han gikk mot sauefjøset for å fôre dyrene. Han likte godt den jobben, men i dag var han ivrig etter å bli ferdig. Han gledet seg til å gå bort i storbakken for å lage hopp. I fjor ble han skikkelig god til å hoppe. De hadde laget hoppet større og større, etter hvert som de våget mer og mer. Til og med søstrene hadde dristet seg utfor etter det siste tilbygget. Tore måtte innrømme, at til å være jenter, så var Trine og Sissel ganske vågelige. Han hadde avtalt med søstrene at de skulle møtes i Storbakken om en times tid. Jentene skulle gå bort og begynne, så skulle han komme etter når dyrene hadde fått sitt. Materialene fra i fjor var gjemt under steinbrua, som bandt nordsiden og sørsiden sammen, på vei mot bakken.

Det hadde heldigvis vært et par dager med mildvær første delen av romjulen, slik at den første snøen hadde klappet sammen og hardnet litt til. Ellers ville det trolig ikke vært mulig å brase seg frem i all snøen.

Tore røsket litt i ulla til Stjerna, som elget seg helt innpå han for litt kos. Stjerna hadde vært hos dem så lenge han kunne huske. Far ga henne det navnet da hun ble født for 8 år siden. Stjerna var helt sort, bortsett fra i nakken, hvor ulla var hvit og så ut som ei stjerne. Den var favoritten til Tore i sauefjøset. Kanskje fordi den søkte kontakt med han så fort han viste seg.

«Jeg har ikke tid til så mye kos i dag Stjerna. Jeg skal nemlig bort i Storbakken og sette ny verdensrekord.» Tore lo litt av seg selv i det han dyttet dyret litt bort i fra seg, for å komme seg fri. «Sette ny verdensrekord, det var vel litt drøyt,» mumlet han halvhøyt for seg selv. Men at han skulle slå sin egen rekord fra i fjor på 22 meter, det skulle han klare.

Fjøsdøra ble lukket bak han før han løp mot huset, for å ta på seg boblebuksa og et par med polvotter. Selv om det var noe dritt å leke med votter på, var det ikke noe moro å leke med blåfrosne fingre heller. I det han nærmet seg huset, så han Trine og Sissel komme brasende opp veien. Han skjønte med en gang at noe var skjedd, og gikk mot dem for å høre.

«Alle plankene er borte. Det lå ikke en pinne igjen under brua.» Trine klarte så vidt å få frem ordene, så andpusten var hun.

«Det er helt sant,» sa Sissel med åpen munn, liksom for å få mest mulig luft ned i lungene, etter å ha løpt hele veien fra steinbrua.

«Vi har lett over alt altså,» la Trine til.

«Det må ha vært flommen i høst som tok dem med,» sa Tore mens han stakk pekefingeren under den røde lua for å klø seg i hodet.

«Jeg var sikker på vi hadde lagt dem på et trygt sted,» sa han og så undrende på søstrene.

«Jeg som hadde gledet meg til å sette ny rekord. Hvordan skal vi nå få laget hoppet? Hva gjør vi nå da dere?» sa Tore høyt, mens tankene raste i full fart oppi hodet hans.

«Har ikke peiling,» svarte Sissel mens hun trakk på skuldrene.

«Ikke jeg heller,« la Trine skarpt til og så bort på storebroren, som om hun forventet at han kom med løsningen.

«Det står noe materialer oppe på låven bak den gamle hestekjerra,»nærmest hvisket Tore i det han bøyde seg litt mot jentene, slik at ingen skulle høre dem.

«Ja, de kan vi bruke,» ropte Sissel høyt mens hun klappet i hendene.

«Hysj med deg,» irettesatte Trine lillesøsteren. «Er du helt dum eller?» la hun til og dro søsknene mot seg.

«Hvis vi spør far om å få de plankene, vil han garantert si nei. Så det lureste er å bare ta dem. Og satse på at han ikke oppdager det. De har stått der lenge, så han vil trolig ikke savne dem.» Ordene fosset ut av Trine, mens Sissel hoppet opp og ned over den gode idèen.

Tore kjente at han angret litt på forslaget sitt. For hvis far oppdaget at de tok materialer uten å spørre, ville det trolig vanke juling på dem. Men det var nok som Trine sa; far kom ikke til å savne de gamle plankene. Uansett, tanken på å sette ny hopp rekord, fristet mer.

Senere samme dag bød anledningen seg. Mor og far skulle reise ned til sentrum for å handle inn til nyttår. De skulle kjøpe mat og øl på bryggeriet. Og nye pensko til far. Trine og Sissel hadde begge prøvd å overtale dem til å ta med lille Ove på handleturen, men til ingen nytte. Mor kunne ikke forstå hvorfor 3 store barn ikke kunne se etter en 4 åring et par timer. Lite visste hun at de var redde for at lillebroren skulle sladre på dem. Så de ble fint nødt til å ta han med på oppdrag «Hoppet».

Tore kjente på en urolig følelse i magen i det de forlot låven med planker, hammer, spiker og en trassig 4 åring. Turen opp bakken ble lang og hard. Ove falt flere ganger i den løse snøen. Han ble våt og kald. Men de kunne ikke gå hjem før oppdraget var utført.

Timer senere lå Tore på senga og leste i et gammelt Donald blad, i det han hørte høye lyder nede. De første timene etter at mor og far kom hjem, gikk greit. Godteriet de hadde bestukket Ove med, så ut til å virke. Plankene ble ikke nevnt med et ord. Stolt hadde han fortalt mor om snømannen de hadde laget. Og det med snømannen var ikke løgn da. Den var blitt laget i full fart, slik at ikke alt skulle være løgn. Trine hadde skremt Ove med at hvis han fortalte mor og far om plankene, ville de låse han inne i potetkjelleren. Ove hadde stått med store redde øyne og sagt han ikke skulle si noe. Det hadde knyttet seg i magen til Tore da han så hvor redd lillebroren ble. Derfor hadde han hvisket i øret hans at de ikke skulle stenge han inne, men da ble Trine rasende. Hun hadde satt det blikket i storebroren sin. Om blikk kunne drepe, var det visst noe som het, hadde Tore lest en gang.

Nå som det nærmet seg leggetid, hadde redselen for at Ove skulle sladre avtatt. Helt frem til de høye stemmene nede fortalte at noe trolig var på gang.

Tore reiste seg brått fra senga og gikk bort for å åpne døra, slik at han lettere kunne høre hva som ble sagt der nede. Det var ikke vanskelig å skjønne at Ove hadde sladret.

Han kunne høre Trines såre gråt mellom ordene.

«Det var Tore sin idè å ta plankene far. Jeg og Sissel sa til han at vi ikke måtte gjøre det. Vi ville ikke være med på det, men han truet oss. Og så truet han oss til ikke å si noe.» Ordene kom som perler på en snor ut av munnen på søsteren. Tore kjente at sinnet vokste i han. Hvordan kunne hun legge all skyld på han? De hadde alle vært med på det, bortsett fra lille Ove da, som var for liten til å skjønne hva han var med på.

Tore hoppet ned trappa i 3-4 store byks. Inne i stua satt de alle i sofaen, foruten lillebroren, som satt i et hjørne og kjørte frem og tilbake med en traktor.

«Der er du din lømmel», ropte mor i det hun reiste seg for å dra han ned i sofaen, ved å ta et fast tak i det venstre øret hans.

«Hva er det jeg hører? Du velger å stjele fra oss. Og ikke nok med det, du lærer småsøsknene dine opp til å stjele og lyve, ved å true dem.» Moren var kvass i stemmen.

«Jeg har ikke truet dem til å være med på det. Trine var faktisk den ivrigste,» sa Tore med grøtete stemme. «Det er helt sant,» la han til i det han tittet bort på Trine. «Det er det ikke det så,» hylte hun mot han og kastet seg rundt halsen på mor, som hadde satt seg igjen. «Han lyver, han lyver, bare spør Sissel,» stotret hun.

«Ja, det er Trine som snakker sant,» sa Sissel med spak stemme og så ned i fanget sitt, hvor fingrene hennes lå flettet inn i hverandre.

«Så, så, ikke gråt mer nå,» sa mor og strøk Trine over håret. «Når dere er to som sier det samme, så er det vel slik det er,» sa hun og sukket oppgitt.

«Og du Tore kan pelle deg opp på rommet ditt og gjøre deg klar for straff. Far vil komme opp om litt med beltet.» Mor så strengt bort på han.

Tore kjente en tornado av sinne bane seg vei. Det buldret og brakte noe aldeles forferdelig inni han. Han kjente han hadde lyst å slå til dem alle sammen. Det klødde i fingrene. Slå og slå og slå helt til de skjønte hva de gjorde mot han. Gnure de stygge trynene deres til de så ut som kjøttkaker. Fy faen så urettferdig livet var. Men selv om det kokte i han, lot han være å si noe mer. Det var ingen vits uansett. Tore svelget sinnet og knep sammen munnen. I det han reiste seg for å gå tilbake til rommet sitt, møtte han blikket til Sissel. Øynene var blanke av tårer, men de var ikke begynt å renne nedover kinnene. I et kort sekund, kunne han se at hun ikke hadde det så bra. Det var som om hun visste at han skjønte at hun forstod hvor urettferdig dette var.

Tilbake i senga ble Tore liggende å grue seg. Hvor mange slag ble det i dag mon tro? Han visste at det var mor som bestemte antallet slag han fortjente. Derfor tok det litt tid før far kom opp. Han måtte få ordren fra mor først. Det var grusomt å ligge slik å vente på det uvisse. Vente på slagene og straffen. Så hørte han trinn i trappa, og visste da at ventetiden var over. Tore la seg over på magen, klar for ydmykelsen det var å bli slått over rompa med et belte.

Hvis du har lyst å vite mer om boka og prosjektet, eller du ønsker å kjøpe boka, finner du alt her:

https://www.lysefjorden-aktiv-endring.no/bokprosjekt/nar-veier-motes/