Til orientering. Når teksten blir flyttet fra bokform og over til websiden, blir oppsettet og orddelinger annerledes.

Hjembyen 1977

Elin løftet opp blomsterpotta, dro ut nøkkelen og satte potta tilbake med et brak. Hun løftet hånda med nøkkelen opp mot nøkkelhullet, men skalv så voldsomt at hun måtte ha flere for- søk, før hun klarte å låse opp. Hun smalt døra igjen etter seg så hardt, at et bilde på veggen falt i gulvet med et brak. Hun snudde seg og vred om dørlåsen, før hun slengte sekken fra seg i et hjørne på gangen, og styrtet inn på rommet sitt. Elin satte seg på den pent oppredde senga med det fargerike sengeteppet på, som hun hadde fått av bestemor til jul for et par år siden. Det var inndelt i små og store ruter. Og inneholdt regnbuens farger.

Bestemor hadde laget det selv. Det var forresten den siste jule- gaven hun fikk av bestemor, for hun døde noen måneder etterpå.

Nå satt hun på sengeteppet til bestemor og kjente det sprengte på inni henne. Pusten gikk raskere og raskere, og hun klarte ikke å stoppe den. Og i magen var det som om en vulkan holdt på å eksplodere. De hadde hatt om vulkaner på skolen. Og hvordan de kunne eksplodere. Og hun var redd for hva som ville skje hvis den eksploderte i magen hennes. Hva ville skje om alt bare rant ut inni henne? Elin kjente det bare vokste og vokste inni henne. Hun tok et godt tak i huden på underarmen med tommelen og pekefingeren og kløp til alt hun kunne, i et forsøk på å stoppe eksplosjonen. Hun lukket øynene for å samle seg om å klype hardest mulig. Men uansett hvor hardt hun klemte til, klarte

hun det ikke. Hun stoppet opp, åpnet øynene og lot blikket falle på den store atlasboka, som lå på bordet foran henne. Raskt grep hun tak i den og tok til å slå seg selv i hodet, hardere og hardere, mens hun kjeftet på seg selv. «Hvordan er det mulig å være så dum, dum, dum? Når du er så dum, må du bare ta din straff, slik at du lærer og aldri glemme å sjekke igjen. Din idiot, din tosk og din drittunge.» Elin økte slagene mot hodet i takt med skjellsordene, som fosset ut av henne.

Hver dag etter skolen passet Elin på at det var klar bane før hun skulle hjem. Hun hadde funnet flere ruter hun kunne ta, for å komme seg hjem. Først sørget hun for at hun alltid tok seg god tid i klasserommet, med å pakke sekken sin og somle så godt hun kunne. Slik ble hun som regel den siste som forlot klasserommet. De fleste ville fortest mulig ut av klasserommet, så det var som regel ikke noe problem. Ute på gangen sjekket hun vinduene, for å se om gjengen var å se noe sted. Hvis hun oppdaget dem bak skolen, måtte hun skynde seg ut for å gå ut hovedporten. Men hvis de stod foran skolen, løp hun fort bak skolen, for å ta snarveien gjennom skogen. Noen dager så hun dem ingen steder. Da våget hun i hvert fall ikke å ta veien gjen- nom skogen hjem, for der var det lite oversiktlig. Når hun ikke hadde kontroll på hvor de var, måtte hun gå varsomt frem, lytte og forsiktig titte rundt hjørnene. Til og med når hun kom ut på gata, måtte hun være på vakt. Rett utenfor skolen lå der et stort bygg, med store vinduer på begge sider. Det var mulig å se gjennom vinduene, for å se om noen stod på den andre siden av bygget. Utenfor vinduene nærmest skolen, stod det et sykkel- stativ hun kunne stå på, for lettere å se over til den andre siden.

Når Elin ikke hadde kontroll på hvor gjengen var, var det døds- viktig å sjekke ut om de stod rundt hjørnet. Det passet hun all-

tid på, med unntak av i dag. I dag glemte hun det. I dag hadde hun vært så ivrig etter å komme seg hjem fordi Karen hadde fått en kattunge, som Elin skulle få treffe for første gang. Karen hadde sagt at hun skulle få lov å bestemme hva den skulle hete. I hele dag hadde Elin sittet og drømt om fine kattenavn. Og i siste time bestemt hun seg, den skulle hete Gullet. Da det ringte ut for dagen, skyndet hun seg, for å komme fortest mulig hjem for å besøke Gullet.

Og i det hun kom rundt hjørnet, stod de der, gjengen. Gjengen som siden 2.klasse hadde plaget henne så ofte de kunne. Nå stod de der, klare for angrep. De flokket seg rundt henne i en ring, som ville dyr det var helt umulig å slippe unna. Elin visste det var ingen vei tilbake og lukket øynene, klar for å ta imot. Men i det hun presset øynene sammen, hørte hun en sint damestemme, som ba gjengen om å holde opp og komme seg av gårde. Elin åpnet øynene forsiktig og så at ringen rundt henne var borte. Da satte hun i å løpe det forteste de små føttene hennes kunne klare. Heldigvis hadde hun de rosa joggeskoene på i dag, og ikke treskoene. Hun løp og løp uten å snu seg tilbake. Hun enset ikke damen som ropte etter henne. De små føttene hennes gikk som trommestikker. Det eneste hun klarte å tenke på, var at hun måtte komme seg hjem. Så hun sprang som om hun hadde et vilt dyr etter seg, helt til hun var trygt innenfor døra hjemme.

Elin kjente det svei i hodet etter alle slagene med den tykke atla- sen. Hun var blitt helt ør i hodet og kjente at trykket inni henne var begynte å avta, og blitt erstattet med en bølge av tristhet. I det hun la seg ned, begynte tårene å renne og små hulk fylte henne. Hun kastet seg ned på senga, trakk dyna med sengeteppet til sides og begravde hodet godt ned i den rosa puta.

Der lot hun alt det vonde få renne ut av henne i form av tårer og såre hulk. Elin ble liggende lenge slik, mens alt det vonde rant ut av henne. Ikke som i en eksplosjon, men som en rennende bekk. Til slutt ble hun liggende ganske så utmattet, mens skremmende tanker begynte å fylle henne. Tanker hun så vidt våget å hviske til seg selv.

«Jeg skulle ønske jeg fikk lov å dø. Jeg skulle ønske noe skjedde, slik at jeg ikke var mer. Hvorfor kan ikke bare noe skje med meg?» Elin snudde seg litt i senga og grublet over ordene hun så vidt hadde våget å si med hviskestemme. Elin visste det var lite som skulle til før noe kunne skje med henne. Hun hadde flere ganger sett hvor lite som skulle til når bussen kom.

Det var bare å trå litt ut i gata, akkurat på det rette tidspunktet. Og så var det gjort. Da kunne gjengen angre på hva de hadde gjort. Men kanskje ville også hun angre. For hvis ikke hun var mer, fikk hun ikke leke med Gullet. Og ikke fikk hun flere julegaver. Hun fikk heller ikke spist mer pizza, som det var det beste Elin visste. Tenk da mor og far var små, hadde de ikke pizza. Mor sa at pizza var noe nytt som var kommet.

Og stakkars Karen hvis hun døde, hvem skulle være «skatten» hennes da? Karen ja – Elin innså plutselig at hun kunne ikke forlate Karen. «Nei, Karen vil ikke klare seg hvis jeg blir borte. Hun trenger meg.» Elin måtte smile litt og kjente at det gjorde godt å tenke på og si høyt at den gamle dama trengte henne. Karen var snill, og så sa hun så mye rart. «Du er så mye mer enn du tror.» Elin sa setningen høyt flere ganger. Karen pleide å si det til henne. Elin skjønte ikke helt det, for hun kunne jo ikke være mer enn Elin, eller kunne hun det? Nei, hun måtte nok være her, i hvert fall så lenge Karen levde, og Gullet.

Elin skvatt til og satte seg opp i senga. Gullet, hun hadde nesten glemt kattungen til Karen. Hun kjente gleden og forventnin- gen bre seg i kroppen. Hun måtte komme seg bort dit så fort som mulig, og fortelle Karen hva kattungen skulle hete. Hun lurte sikkert på hvor det ble av henne. Elin fant frem et grått pannebånd med Minni Mus figurer på, som hun kunne gjemme den forslåtte pannen bak. I det hun gikk ut på gangen, tredde hun det på og slapp løs håret fra strikken, som hadde holdt sammen hestehalen. Så lot hun føttene skli inni de røde treskoene med hvite hjerter, og slengte døra igjen bak seg. Hun tok til å småløpe mot det lille hvitmalte huset til Karen, et steinkast fra deres hus.

Noen timer senere var hun hjemme igjen. Elin likte å være hjemme når foreldrene kom fra jobb. Det var ikke det at hun ikke fikk lov å være hos Karen, men hun kjente på seg at de ikke likte det. De sa at Karen satte «griller» i hodet på henne. Elin forstod ikke hva de mente med det, men hun skjønte at

«griller» ikke kunne være noe bra. Hvis hun var hjemme når de kom, spurte de som regel ikke hva hun hadde drevet på med. Så lenge hun svarte ja når de spurte om hun hadde gjort hjemme- leksene, var de fornøyde. Det er det viktigste for dem. De fleste gangene hadde hun faktisk gjort leksene når hun svarte ja, men det hendte hun ikke hadde gjort dem. Uansett svarte hun ja, for det føltes så godt å høre dem si at hun var en flink og pliktoppfyllende jente. Noen ganger når hun løy, ble hun litt redd for om de skulle spørre om å få se arbeidet hennes, men det hadde de som regel ikke tid til. Så det gikk som oftest bra.

Elin synes egentlig det var gøy på skolen, hadde det ikke vært for gjengen. Hun likte best musikk, forming og o-fag. Men de andre fagene gikk også greit, selv om matte var kjedelig.

Hun likte ikke at det bare var et svar, 2+2 var alltid 4, noe så kjedelig. Da var det mye morsommere å skrive eller lage ting. Da kunne hun selv bestemme hvordan det skulle være. Hvem hadde forresten bestemt at 2+2 alltid måtte bli 4? Det skulle hun jammen spørre Karen om neste gang hun skulle over dit. Og det ble ikke lenge til.

Allerede i morgen. For nå hadde hun ikke bare Karen å passe på, men også Gullet. Karen hadde vært så fornøyd med navnet til kattungen sin. Gullet var det fineste navnet hun noen gang hadde hørt, hadde hun sagt. Elin gledet seg til i morgen. Og en annen ting hun gledet seg til i morgen, var at det var siste skole- dag før sommerferien. Siste skoledag i 3. klasse. Sommerferie, det var det beste ordet i hele verden. «Sommerferie, sommer- ferie, sommerferie,» sa hun høyt til seg selv gang på gang, fordi det var så godt å si det. Det var som om det inneholdt glede, trygghet og evigheten i en god blanding. Sommerferien var lang, den var nesten evig. Den var hele 62 dager og 20 timer med frihet. Frihet fra gjengen. Frihet fra redsel. Frihet fra vulkanutbrudd. Frihet.

Elin ble revet ut av drømmen i det hun hørte en bil kjøre inn i tunet. Hun så på Mikke mus klokka på nattbordet, den viste kvart på 6, så hun skjønte det måtte være mor og far som kom hjem fra jobb. Hun syntes det var litt dumt at mor jobbet så mye. Alle fedre måtte jobbe for å få penger til mat og klær, det visste hun, men hun skjønte ikke hvorfor moren måtte jobbe. Det var bare noen få i klassen som hadde en mor som jobbet. Tvillingene Astrid og Torstein sin mor jobbet. Hun arbeidet på butikken de pleiede å handle i. Men så bodde ikke de sammen med faren sin heller, så det ble jo annerledes. For hvordan skulle de ellers få penger til mat og klær?

Elin hørte foreldrene snakke sammen på kjøkkenet. Hun strakk seg i senga og gjespet høyt, før hun stod opp for å gå inn på kjøkkenet. Hun var sulten og lurte på hva de skulle ha til mid- dag.

«Hei vennen, der er du, har du gjort leksene?» Moren snakket til henne samtidig som hun gikk frem og tilbake for å sette på plass matvarene de hadde kjøpt med seg. «Ja,» svarte Elin fort, men så kom hun på at de hadde jo ingen lekser til i morgen, siden det var siste skoledag før ferien. Men det var ingen vits i å rette på det, for moren snakket allerede om noe annet. «Jeg må på et viktig møte i kveld, så du får varme deg en boks med lapskaus.» Elin kjente skuffelsen sige innover henne. Moren skulle alltid på noe viktig. Elin skjønte ikke hvordan alt kunne være så viktig. Når noe var viktig, var det spesielt, så da kunne ikke alt være viktig. Da ble det plutselig ikke viktig. Nei, hun skjønte seg ikke på dette. Og forresten, hvorfor var ikke hun viktig? Elin hadde hørt moren si hun hadde en viktig jobb, men hvordan kunne hun ha en viktig jobb hvis hun bare gikk på møter hele tiden? Hun visste at moren var advokat og hjalp mennesker som skulle i retten, men det måtte da være andre som kunne hjelpe dem også?

«Men far da?» spurte Elin med et ørlite håp i stemmen om å slippe og være alene hjemme, samtidig som hun så seg rundt etter faren. «Han er på badet og gjør seg klar. Han er invitert ut på middag med noen viktige mennesker fra jobben. Han blir hentet om en liten time,» svarte moren i det hun fylte kjøle- skapet opp med melkekartonger.

«Du klarer deg du Elin, nå som du har blitt så stor. Om noen måneder fyller du hele 10 år. Du synes sikkert bare det er godt å bli kvitt oss gamlinger litt. Det står forresten chips og sjokolade

i skapet. Og så må du bare forsyne deg med brus i kjøleskapet.» Moren stoppet opp i vareplasseringen og så på Elin, samtidig som hun smilte sitt bredeste smil med de blodrøde leppene sine. «Det er godt du forstår jenta mi,» sa hun og klappet datteren på hodet.

Elin tok med seg en banan og tuslet tilbake til rommet sitt. Selv om hun var sulten, var hun plutselig ikke så sulten lenger. Hun hadde ikke lyst på lapskaus. Hun satte seg ved pulten sin og skrellet bananen langsomt. Hun ble sittende og stirre ut av vinduet mens bananen ble mindre og mindre, og hun til slutt puttet siste bit i munnen og svelget. Elin kjente et lite sinne som begynte å boble i magen, litt etter litt. Litt som når kaldt vann skulle bli til kokende vann. Da kom også boblene litt etter litt, hadde hun sett.

«Dumme voksne som alltid skal noe viktig.» Elin spyttet ut ordene, som om de var giftige. «Når jeg blir voksen, skal jeg lage en lov som alle må følge. Da skal det ikke være lov å si at alt er viktig,» sa hun høyt til seg selv. Elin bestemte seg for å tegne hva hun syntes var viktig. Hun dro frem tegnesakene og gikk i gang med bestemte bevegelser. Hun tegnet Gullet, Karen, julegaver og pizza. Hun smilte mot tegningen.

Siste skoledag var over. Elin hadde hørt lederen for gjengen snakke om at de skulle gå og bade i Storatjernet rett etter skolen. Så hun følte seg trygg da hun etter litt somling i klasserommet, begynte på hjemturen. Storatjernet lå helt i andre enden av sko- gen. Elin gikk aldri dit, for det var en populær badeplass, og hun kunne aldri vite om gjengen var der. Selv om hun mange ganger hadde hatt lyst å gå bort dit, gjorde hun det aldri, aldri alene. Det var ikke verdt det. Da var det tryggere å vasse i

bekken på vei opp til det hemmelige stedet. Det hendte hvis det var veldig varmt, at hun satte seg ned i bekken. Det kalde vannet var forfriskende, og rakk henne så vidt over navlen når hun satt seg ned. Og hvis hun lukket øynene, kunne hun se for seg at hun badet i Storatjernet. Elin så for seg hvordan hun løp utover og la på svøm i det deilige vannet, mens hun lo og snakket med de andre barna. Ute i vannet kastet de ball til hverandre og lekte «epler og pærer». Til slutt la de seg i sola, for å la den tørke de våte små kroppene.

Det hadde selvfølgelig vært fint å oppleve det i virkeligheten, men det var jammen ikke verst i bekken heller, pleide hun å slå seg til ro med.

Litt skuffet låste Elin opp døra hjemme. Hun hadde vært innom Karen på vei hjem for å hilse på Gullet, men hun hadde ikke vært hjemme. Hun hadde banket på og trykket på ringeklokka flere ganger, men ingen åpnet. Elin undret seg hvor Karen kunne være. Hun visste jo at hun skulle komme etter skolen i dag. Men i dag skulle ingenting få ødelegge den gode følelsen – feriefølelsen- friheten. Karen kunne hun besøke senere i dag, men nå ville hun ta seg en tur til stedet sitt. Hennes hemmelige sted, stedet hvor alt var mulig. I dag skulle hun lage fest og feire friheten.

Elin løp inn på rommet sitt og fant frem den store røde bagen, den hun brukte når hun hadde overnattet hos bestemor. Bestemor – som hun savnet bestemor. Hun hadde alltid tid til henne. Og så laget hun så god mat. Favoritten var tomatsuppe med masse makaroni oppi. Bestemor var verdens beste suppelager.

Så lenge Elin kunne huske, hadde bestemor vært alene. Bestefar, mannen hennes, hadde visst dødd mange år før Elin ble født.

Det hadde moren fortalt en gang hun spurte etter bestefaren sin. Moren hennes hadde bare vært 16 år da hun mistet faren sin. Elin syntes synd på moren. Men det våget hun ikke å si til henne. For hun var redd for hva moren ville svare. Elin håpet ikke at hun mistet faren sin mens hun var ung. Hun håpet ikke han døde før han ble veldig, veldig gammel.

Elin visste ikke helt hva bestemor døde av. De voksne hadde bare sagt at hun ble syk. Men hun hadde aldri sett at bestemor var syk, bortsett fra forkjølelse og sånne vanlige ting. Men en dag var hun bare død, fordi hun var blitt syk. Etter at bestemor døde, hadde Elin tenkt mye på døden. Hvor var bestemor nå? Hvorfor hadde hun dødd? Hva var egentlig døden? Elin hadde grublet lenge på disse spørsmålene, før hun våget å spørre sin mor.

Hun hadde svart at gamle mennesker måtte dø, slik at det ble plass til de nye som ble født. Elin forstod det, men det var ikke sant at det bare var gamle mennesker som døde. Ei jente i klas- sen hadde vært i begravelsen til kusinen sin. Hun ble syk og døde, bare 12 år gammel.

Elin visste ikke heller om hun trodde på moren, da hun sa at de døde ble liggende i jorda for alltid. Karen hadde sagt at de døde kom til himmelen. Hun hadde sagt at det var et fantastisk flott sted, som det bare var godt å komme til. Men ingen kunne jo egentlig vite det. Det var bare de døde som visste helt sikkert. Elin syntes det var skremmende å ikke vite hva som ville skje etter at hun var død. Hun skulle ønske hun visste. Det hadde vært trygt å vite, i tilfelle hun skulle dø en dag snart.

Elin dro opp glidelåsen på bagen og begynte å fylle den opp med kosedyr og dukker. I dag var det en spesiell dag, så alle måtte få

bli med. Det var ikke rettferdig å la noen være igjen inne på rommet i dag. Alle måtte få lov til å oppleve denne spesielle dagen. Da siste bamse, den sorte og hvite Mikke mus bamsen med røde bukser, var på plass, var bagen helt stappfull. Elin fikk ikke glidelåsen helt igjen en gang. Men pytt, pytt, det gjorde ikke noe. Hun fikk bare passe godt på at ingen falt ut og slo seg.

Så var det henne selv. Hva skulle hun ha på seg? Elin slo opp døra til klesskapet og dro en og en henger med fine kjoler ned- over stanga i skapet, mens hun kom med kommentarer. «For kort, stygg farge, barnslig, gutteklær, hverdagslig, drittstygg.» Til slutt endte hun opp med en lysegul med hvite blonder i halsen og nederst på skjørtekanten. I livet var det et bredt hvitt bånd og på brystet, hvite knapper som skulle forestille svaner. «Denne er helt perfekt til å opptre i. Jeg kommer til å få så mange beundrende blikk.» Elin snakket høyt til seg selv og var så fornøyd med valget, samtidig som hun var litt engstelig.

Elin visste veldig godt, at hadde moren sett henne nå, ville hun fått trøbbel. Den kjolen skulle bare brukes når det var vik- tige og spesielle dager, hadde moren sagt. Men det var jo en spesiell og viktig dag i dag, men Elin visste godt at det ville aldri moren ha forstått, om hun hadde forklart henne det.

Heldigvis var det mange timer til moren kom hjem. Og hvis hun var veldig forsiktig og passet på så hun ikke skitnet den til, ville jo ikke moren få vite det en gang.

Elin tok forsiktig på seg kjolen og gikk inn på badet. Så fin hun følte seg. Hadde det ikke vært for den stygge nesen og de bollete kinnene, som så ut som to nystekte hveteboller, ville hun ikke sett så verst ut. Hun tok opp hendene og la dem over nesen og

kinnene. Da så hun ikke så verst ut. «Så pen du er unge dame,» sa hun bestemt til seg selv, mens hun så seg i speilet. Hun hadde hørt om mennesker som opererte nesen sin. Det skulle hun også gjøre når hun ble voksen. Men Elin hadde aldri hørt om noen som opererte kinnene sine. Så hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre med dem. Men det hadde hun ikke tid til å tenke mer på nå. Nå hadde hun viktigere ting å ta seg av.

Elin fortet seg tilbake til rommet sitt og hentet den røde stapp- fulle bagen. Og hang den over skulderen. Hun holdt nesten på å tippe da hun slapp taket i remmen, for å henge den over skulde- ren, men klarte akkurat å ta tak i døra, som stod halvåpen. Hun måtte le litt av seg selv. For hun kom til å tenke på at det var jammen bra det ikke var et skjult kamera på rommet hennes. Elin hadde sett et program på TV, hvor det ble filmet når folk dummet seg ut. Så takk og lov at ingen så henne nå, tenkte hun og lukket døra bak seg.

På vei ut, gikk hun innom kjøkkenet for å ta med seg litt å spise og drikke. Det ble ingen skikkelig fest uten mat og drikke, tenkte hun og gikk i gang med å lete etter noe godt. Hun fant et par skoleboller, noen grønne druer, en lefsebit og en pakke med «kjeft» juice. Siden bagen var helt stappfull, måtte hun finne en bærepose å legge festmaten i.

Heldigvis var det lett for Elin å gå i fra huset og opp til skogen usett. Huset deres lå tett inntil skogen. Hun trengte ikke å gå ut på gata en gang, for å komme til skogs. I dag var hun ekstra nøye på hvor hun tråkket. Hun hadde tatt på seg de hvite san- dalene, de passet så godt til kjolen, syntes hun. Der hvor det var mulig å hoppe fra stein til stein, gjorde hun det. Da hun kom til bekken, våget hun ikke å hoppe over slik hun pleide, for det

hendte noen ganger at hun falt over ende når hun gjorde det. Hun valgte  derfor heller å ta av seg sandalene og vasse over med skoene i hånda.

Sola dukket frem fra en stor sky akkurat i det hun kom frem til stedet sitt. Hun satte bagen fra seg og begynte å ta frem gjestene.

«Velkommen herr Bjørn, velkommen frøken And, velkommen til fest og konsert.» Elin ønsket hver og en av dem velkommen etter hvert som hun tok dem ut av bagen. Hun fordelte dem rundt omkring på området. Hun sørget for at de fikk sitte godt og støttet dem opp med steiner og mose.

«Hva sier du tøydukke Anna, vil du sitte fremst i salen?» Elin bøyde seg ned mot tøydukka, som satt inntil en liten stein, og strøk henne over håret. «Ja, det kan vi ordne,» sa hun og tok gjesten og flyttet henne helt frem til scenekanten. Etter at alle hadde fått tildelt plasser, kikket Elin utover. Hun var ikke helt fornøyd. Til å være en så viktig konsert, var det alt for få publikummere. Raskt kom ideen om å øke antallet. Så hun satte i gang med å samle sammen flere gjester, i form av greiner, stubber og ormeblader. Forsamlingen økte fort i antall og Elin smilte fornøyd. Nå kunne konserten starte.

Elin gikk bort til det lille fjellet, steg opp på den flate hylla med venstrefoten og sparket godt i fra med høyrefoten.

Og der var hun oppe, oppe på scenen og skuet utover publikummet sitt. Hun vandret litt frem og tilbake mens hun mottok hyllesten fra salen. «Takk, takk, tusen takk, nå holder det,» sa hun og vinket utover til publikum. Salen roet seg, og hun kunne begynne. «Jeg heter Elin Sunshine og jeg skal synge sanger for dere som jeg har laget selv.» Elin kremtet et

par ganger og satte i gang. Hun begynte med en rolig sang, som hun sang ganske lavt. Etter hvert våget hun mer, og sang til slutt for full hals. Innimellom lukket hun øynene. Da var det som om hun var svøpt inn i en boble av musikk og glede. Hun kjente det i hele kroppen, det var nesten som om hun var en annen. Var det dette Karen mente med at hun var så mye mer enn hun trodde? For denne følelsen hadde hun aldri kjent før.

Elin hadde akkurat fått av seg kjolen i det hun hørte en bil uten- for. Hun fortet seg og hang opp kjolen, etter at hun raskt hadde sjekket at den var like rein. Heldigvis kunne hun ikke se noen flekker på den. Skoene var litt skitne, men de gjemte hun inni skapet, for å vaske dem litt senere. Egentlig hadde hun mest lyst å gå bort til Karen og Gullet nå, men hun våget ikke å spørre foreldrene om lov. Planen var at Elin skulle gå innom dem etter at konserten var ferdig. Men den hadde vart så lenge, at hun måtte løpe rett hjem etterpå. I morgen var det lørdag. Selv om foreldrene pleide å ha fri på lørdager, hendte det at de måtte arbeide likevel. Vanligvis syntes Elin det var dumt når de måtte på jobb på lørdager, men i morgen håpet hun at de skulle på jobb. Det var så lenge å vente til mandag med å besøke Karen.

Elin gikk inn på kjøkkenet, hvor faren var i gang med å lage middag. «Hvor er mor?» spurte hun i det hun satte seg ved kjøkkenbordet. «Hun måtte jobbe overtid,» svarte faren i det han begynte å kutte opp en gulrot. «Det hadde visst dukket opp noe viktig, som hun bare måtte ta seg av. Men hun ba meg si til deg at i morgen, da skulle dere finne på noe gøy sammen,» forklarte faren med blid stemme. Viktig, du liksom. Elin fnøs inni seg. Og i morgen, nei, da passet det ikke for henne, for da skulle hun gjøre noe viktig. Elin knyttet hendene hardt sammen under bordet. Hun kjente at sinne begynte å boble i henne. «Vi

får se på det,» hvisket hun stille til seg selv. «Kan du dekke på til oss Elin?» Faren snudde seg mot henne, samtidig som han rørte i sausen. De skulle ha kjøttkaker i brun saus. «Ja,» svarte hun og reiste seg for å finne frem tallerkener, glass og bestikk, mens hun lurte på hvordan hun skulle få tatt seg en tur til Karen.

Ved middagsbordet ble det ikke utvekslet så mange ord mellom dem. Elin studerte faren sin i smug. Han var begynt å få gråe hår så hun. Det var litt rart, for han var jo ikke så gammel. Var det ikke bare gamle mennesker som fikk det da? «Har du gjort leksene dine da Elin?» Elin ble brått revet ut av tankene sine.

«Lekser far, vi har sommerferie.» Hun nærmest spyttet ordene ut mellom en munnfull poteter. «Ja, ja, selvfølgelig, det hadde jeg glemt et øyeblikk,» svarte han i det han øste på litt mer brun saus over potetene.

Etter middagen satte faren seg i favorittstolen sin inni stua, for å ta fatt på dagens aviser. Elin fattet ikke at det kunne være så mye nytt i verden hver dag. Hun skjønte ikke hvordan det var mulig å fylle så mange aviser med nyheter hver dag. For det het jo nyheter, så da måtte det jo være noe nytt i dem hver dag. Elin ble sittende i den brune lenestolen foran TV for å se på Barne TV. I dag var det bjørnen Colargol. Egentlig likte hun godt å se på han, men i dag klarte hun ikke å konsentrere seg. Hun tenkte så på Karen og Gullet. Hun ville fortelle dem om konserten i dag. Og høre hvorfor Karen ikke hadde vært hjemme tidligere i dag. Kanskje det hadde hendt henne noe? Nei, hun bare måtte finne på noe. Hun klarte ikke vente lenger.

«Du far, kan jeg gå bort til Lise en tur?» Elin kjente hjertet ban- ket, for hun kjente ingen som het Lise. «Jada, bare du er hjemme til kl halv 9,» svarte han og gløttet så vidt over avisen. Elin spratt

opp og løp fort ut på gangen. Nå var det viktig å handle fort, så han ikke fikk tenkt seg om. Ute på gangen trådde hun rett inn i treskoene og smalt døra igjen etter seg.

Karen ble både glad og forundret over å se henne så seint. Hun pleide vanligvis å besøke henne rett etter skoletid. Elin ble også glad for at det ikke hadde hendt Karen noe.

Karen hadde vært en tur i byen i formiddag. Hun hadde ikke regnet med at skolen sluttet allerede kl 11. Hun hadde vært hjemme i 12 tiden og ventet på Elin i hele dag. Hun hadde nem- lig kjøpt noe til henne i byen. Elin lyste opp og la Gullet fra seg på den fløyelsrøde sofaen, for å ta imot gaven Karen kom med. Den var fint innpakket i sølvpapir med et rødt bånd rundt. Elin begynte forsiktig å åpne den. «Jeg er så spent på hva det kan være,» utbrøt hun halvhøyt. Hun kjente forsiktig på den, men klarte ikke å gjette innholdet. Hun kjente det kriblet så herlig i magen, som om en sommerfugl hadde danseoppvisning der inne.

Det var ikke ofte Elin fikk gaver. Til jul selvfølgelig. Og så pleide hun å få nye klær av mor og far til bursdagen. Men da visste hun hva hun fikk, for moren tok henne alltid med for å handle nye klær, slik at hun fikk prøvd dem.

Elin var klar over at foreldrene ikke var enige når det gjaldt pen- ger og hva som var viktig å bruke dem på. Hun hadde ofte hørt dem krangle om det.

Og flere ganger hadde hun sett moren klippe av prislappene på nyinnkjøpte klær, og trykket dem langt nedi søppelbøtta. En gang hadde moren kastet en prislapp på en kjole i søppelet.

Like etter ringte telefonen ute på gangen. Så hun hadde gått ut dit for å snakke i telefonen. Da hadde Elin stukket hånda nedi for å fiske prislappen opp igjen. Det hadde stått kr 3 500, – på den. Elin visste at det var mye penger. Og hun forstod at hadde faren visst det, ville han blitt rasende. For hun regnet med at han syntes en kjole var tull og tøys. Det var viktig å ikke bruker penger på tull og tøys, pleide han å si.

Han jobbet med penger og så ofte hvor galt det kunne gå når folk brukte penger på tull og tøys.

Elin visste at jobben hans var å være revisor, men hun visste ikke helt hva det var. Hun visste ikke hva en revisor gjorde. Bare at det hadde med penger å gjøre.

Gaven fra foreldrene var forresten som regel den eneste gaven hun fikk til bursdagen, nå som bestemor var død. Farmor og farfar pleide å sette inn penger på kontoen til henne. De sa det var viktig å ha penger på bok.  Og moren og faren syntes ikke noe om barnebursdager. Elin hadde bedt om å få lov til å ha det flere ganger. Hun hadde til og med sagt at hun kunne lage maten selv og rydde opp etterpå, men de hadde sagt nei. De syntes det var unødvendig og så ble det så mye rot og bråk. Selv om de ikke hadde sagt det, så mente de sikkert at det ikke var viktig nok.

Og nå satt hun her med sin egen gave, selv om det hverken var bursdag eller jul. Etter å ha tatt av det fine røde båndet, løsnet hun forsiktig på tapen som holdt papiret samlet. Hun brettet papiret til side og der lå den fineste gaven Elin noen gange hadde sett. Det var en kiste. Den var lysegrå med glitter og fine perler på i alle slags farger. Den hadde et lokk med en liten krok på, slik at lokket kunne heftes til kisten. Nå lå den i fanget hennes og skinte mot henne.

Elin hadde aldri sett noe så vakkert. Hun kjente at øynene ble fylt med tårer, mens hun strøk fingrene varsomt over den nydelige kisten.

«Skatten min må jo ha en skattkiste,» sa Karen mens hun strøk henne over ryggen. «I den kan du legge alle dine skatter, håp og drømmer, som bor i ditt hjerte. Og så kan du når som helst åpne kisten og ta dem ut.» Elin nikket mot Karen og klemte kisten forsiktig inntil seg.

En ting visste hun, kisten skulle hun ikke ha hjemme. Hun måtte finne et trygt sted, et sted ingen andre enn hun visste om. Elin snudde seg mot Karen, la armene rundt halsen hennes og klemte hardt til mens hun takket henne. Det var så godt å klemme på Karen. Hun luktet så godt og så var hun alltid så varm.

Elin gløttet bort på den store brune gulvklokka til Karen som hadde begynt å slå. Klokka var i ferd med å slå 8 slag. Det var snart på tide for henne å dra hjem.

Lørdag morgen våknet Elin tidlig av at sola skinte inn på rom- met hennes. Lyset laget en smal lang stripe bortover gulvet. Hun satte seg fort opp i senga og bøyde overkroppen ned mot gulvet. Da hun kom hjem fra Karen i går, hadde hun listet seg inn på rommet for å gjemme skattkisten under sengen sin. Det var bare en midlertidig plass for den. Moren pleide å vaske gul- vene på lørdager, hvis hun ikke var på jobb da. Og i dag var det lørdag, så det hastet med å få den ut fra rommet.

Elin la kista varsomt oppå dyna og betraktet den. Så utrolig fin den var. Kanskje den hadde vært kongen sin da han var liten.

Nei, det kunne ikke stemme, for hvordan hadde Karen fått tak i den da. Karen kjente jo ikke Kongen. Kanskje den kom fra et annet land, et land langt borte. Og så hadde noen tatt den med da de var i det landet. Ja, sånn måtte det være. Elin hadde aldri sett noe lignende før, så den måtte komme fra et annet land. Hun gløttet bort på Mikke mus klokka og så at den bare var litt over 6. Hvis hun gikk nå, ville hun være tilbake før mor og far våknet. De pleide å like og ligge lenge i senga når det var helg. Hun måtte sørge for at skatten ble gjemt før de våknet. Elin kunne ikke risikere at de spurte hvor hun hadde fått den, og gjerne si at hun måtte levere den tilbake. Det bare kunne hun ikke ta sjansen på. Hun steg raskt ut på gulvet og vrengte av seg den hvite nattkjolen med jordbær på. Og dro på seg joggedressen, som lå klar på stolen. Hun hadde lagt den klar kvelden før, slik at det skulle være lett å smette inni den. Elin listet seg inn på kjøkkenet og fant frem plast og papir hun kunne pakke kisten inn i.

Ute var det nesten helt stille, bare en og annen bil kunne hun høre i det fjerne. Eller stille var kanskje ikke det rette ordet. Det var lite bråk ute, men ikke stille. Over alt rundt seg hørte hun fugler som sang de vakreste sanger. Det var som om de kappet om å synge høyest og finest. Elin lurte på om hver fugl hadde sin helt egen sang, eller om alle fugler i samme familie hadde en felles sang. Hun kunne ikke huske at de hadde snakket om det da de hadde om småfugler på skolen i vår. Læreren hadde fortalt om alle fuglene som kom tilbake til Norge, etter å ha vært på ferie i andre land. Tenk om hun kunne vært en fugl, da kunne hun bare flydd av sted uten å kjøpe flybillett, hvis hun ville på ferie. Elin måtte le av seg selv. Ja, det hadde vært noe. «Da er jeg klar for å dra til Amerika.» Elin slo forsiktig ut med armene. Hun latet som om hun var på vingene, på vei mot Amerika.

Da Elin kom til bekken, tok hun av seg skoene og vasset over. I dag våget hun i hvert fall ikke å hoppe over. For det ville vært krise hvis hun falt og gjerne knuste skatten. Selv om den var godt pakket inn, var det ikke godt å vite hva som ville skje hvis hun falt med den. Så den sjansen tok hun ikke. Da hun var fremme, klatret hun opp på en halvstor stein for å få bedre over- sikt. Det var viktig at hun fant den beste og tryggeste plassen. Elin satte seg på steinen og trakk knærne opp til brystet. Hun angret litt på at hun ikke hadde tatt på seg ytterjakke, for det var ganske kjølig så tidlig på morgenen.

Posen med skatten, som hun hadde holdt i hånda, la hun fra seg ved siden av seg.

Steinen var varm å sitte på etter at sola hadde varmet den opp en stund. «Jeg lurer på hvor mange steiner det egentlig er i hele ver- den?» Spørsmålet bare datt ut av Elin. Det måtte være mange, tenkte hun. Kanskje mange, mange millioner, eller enda mer, hvis det fantes et høyere tall. Så steinen hun satt på nå, var en av mange. Men selv om den var en av mange, var akkurat denne steinen veldig nyttig for henne nå. Sånt var det vel egentlig med menneskene også.

Elin visste at det fantes mange millioner mennesker i verden. Så et menneske betydde i grunnen ikke noe, samtidig som det betydde mye. Var det sånt det var? Betydde hun egentlig ingen- ting eller gjorde hun det? Hun visste at for Karen betydde hun mye, for det hadde hun sagt til henne. Karen ja, hun betydde i hvert fall mye. Hun var viktig.

Av og til når Karen satt og strikket, studerte Elin henne i smug. Det var så koselig å se på ansiktet hennes. Det hadde så mange rynker. Hun så ut som en valnøtt. Men det var en fin ting å ligne,

for Elin elsket valnøtter. Hjemme fikk hun bare spise valnøtter til jul, men hos Karen fikk hun spise det hele året. Karen visste at hun likte det, så hun hadde alltid valnøtter i kjøkkenskapet.

Plutselig ble Elin revet ut av tankene sine. To kråker begynte å sloss foran henne. Den ene hadde noe i munnen, som den andre ville ha. De braste i sammen, skrek og slo med vingene, så fjærene fløy rundt dem. Elin grep tak i posen ved siden av seg og steg ned av steinen. Hun syntes de ble litt for nærgående. Like fort som de kom, fløy de av gårde igjen.

Elin tok seg noen runder før hun fant det perfekte stedet. Under en stein. Det var lurt å legge skatten under en stein. Den var for stor til å flyttes på. Så ingen kunne røre den. Hun bøyde seg ned og førte hånda inn under steinen. Hun kjente at det var et passe stort hulrom under den, akkurat nok plass til skattkisten hennes. Elin dro den godt innpakkede kista ut av bæreposen og førte den forsiktig inn under steinen med rolige bevegelser. Deretter la hun et par mindre steiner foran åpningen. «Nå lig- ger skatten min trygt. Jeg kommer tilbake for å fylle på med nye drømmer,» hvisket hun og begynte på hjemveien.

Da hun kom tilbake sov foreldrene fortsatt, de hadde i hvert fall ikke stått opp. Elin listet seg forsiktig inn på rommet sitt igjen. Takk og lov de ikke hadde oppdaget henne. Hun la seg på senga og pustet lettet ut. Ikke lenge etter hørte hun at noen romsterte på kjøkkenet. Hun bestemte seg for å gå inn på kjøk- kenet, for hun begynte å bli veldig sulten. Det var moren som var i gang med frokosten.

«Kan vi ha egg i dag mor?» spurte Elin i det hun kom inn og egentlig visste svaret, for de pleide alltid å ha det i helgene.

«Der var du ja, god morgen. Ja, jeg holder på å koke egg,» svarte moren mens hun stod og skar opp brødet.

Moren fortalte at faren ikke var helt i form. Så det ble bare de to til frokost. Moren snakket i vei om alt hun hadde å gjøre, men at de selvfølgelig skulle få tid til å gjøre noe hyggelig sammen. Hun måtte bare vaske huset først. Deretter hadde hun en frisør- avtale. Men så skulle de gjøre noe koselig sammen. Elin hadde hørt alt før. Moren skulle alltid så mye. Men kanskje hvis hun hjalp til med husarbeidet, da fikk de kanskje mer tid sammen?

«Mor jeg kan godt hjelpe deg med å gjøre rent i huset,» sa hun og tittet bort på moren. «Ja, det hadde vært fint om du kunne. Du er flink du Elin.» Elin kjente en god varme bre seg i hele kroppen. Det føltes godt å føle seg viktig.

Etter frokosten gikk Elin i gang med husarbeidet. Hun hadde fått ansvar for støvtørkingen. Hun flyttet på hver eneste gjenstand, slik moren hadde forklart henne. Hun var livredd for å knuse noe, så hun behandlet hver ting som om det skulle være en liten fuglunge. Hun tørket hver flate opptil flere ganger, bare for å være sikker. Moren hadde påpekt at det var viktig at det ble gjort skikkelig, ellers måtte hun gjøre det på ny selv.

Da hun var ferdig, gikk hun til moren og sa ifra. Moren skrøt av henne og sa at hun hadde vært flink og gjort en god jobb, og det uten å knuse noe.

Elin kjente det kriblet i kroppen. Moren hadde sagt at hun var flink. Hun bestemte seg for å hjelpe til hver lørdag.

Da moren var tilbake fra frisøren, satt Elin i stua og ventet på henne. Hun håpet at de kunne spille ludo sammen. Det var det

kjekkeste spillet Elin visste. Men moren gikk rett bort til telefo- nen og ringte til noen. Elin regnet med at det hadde noe med jobben hennes å gjøre, for hun skjønte ikke så mye av det som ble sagt. Og samtalen varte og rakk. Elin hadde mest lyst til å dra ut ledningen til telefonene, men hun våget ikke. Etter lang tid, la hun endelig på. Da så Elin på den store veggklokka at moren hadde pratet nesten 1 time. Og i det hun la på, gikk hun rett bort til skrivepulten i andre enden av stua, for å lete etter noen papirer.

«Mor, skulle ikke vi gjøre noe koselig sammen?» Elin dristet seg til å spørre. «Var det ikke koselig nok når vi gjorde rent i huset sammen?» sa moren latterfullt. «Jo, for så vidt,» svarte Elin, hun ville ikke skuffe henne. «Men jeg har lyst å gjøre noe gøy også,» prøvde hun seg med. «Javel, da kan vi spille ludo hvis du vil,» sa moren mens hun la noen papirer på bordet. Elin fant frem ludo og de gikk i gang.

Etterpå var Elin bare trist. De hadde spilt ludo. Men moren hadde hele tiden, når det ikke var hennes tur, tittet i papirene sine og virket irritert. Dumme, dumme papirer som gjorde moren irritert. Elin kunne tenkt seg og satt fyr på dem.

Kanskje hun skulle spørre om hun skulle lage mat til dem i kveld. Kanskje moren ble glad da. Det var verdt forsøket.

Sommeren var nesten over og Elin skulle begynne i 4.klasse. Åh som hun gruet seg til i morgen. Hvorfor gikk en ferie så fort? Det var urettferdig. Når hun gikk på skolen, gikk ikke tiden så fort. I løpet av sommeren hadde Elin vært mye på stedet sitt. Hun hadde vært mye alene, for foreldrene hadde bare hatt tid til å ta 2 uker med ferie. Da hadde de vært på hytta til beste-

mor. Det var ikke det samme å være der uten bestemor. Det var ingen å plukke blåbær med i skogen, eller å gå til stranda med for å bade. Farmor og farfar hadde vært der et par dager. Men det var ikke det samme. De likte ikke å gå i skogen og de likte ikke å bade, sånn som bestemor gjorde. Men de var snille. De hadde hatt med gaver til henne da de kom. En barbiedukke med langt mørkt hår og en minnebok. De hadde kjøpt det i Spania. De siste årene hadde de bodd i Spania. Farmor hadde så vondt i kroppen og da hjalp det å bo i varmen, hadde moren fortalt. Det var ikke vanskelige å forstå at farmor hadde vondt i kroppen. Fingrene hennes var helt krokete. De så ut som greinene på trollhasselen som stod i hagen deres. Og så måtte hun bruke ei krykke å støtte seg til når hun gikk. Elin syntes synd på farmor. Og håpet hun snart ble frisk av å bo i varmen.

Moren hadde hatt med seg store bunker med papirer hun måtte lese før ferien var over, viktige papirer selvfølgelig. Og faren hadde jobbet på taket. Elin hadde hørt dem klage hvordan bestemor hadde latt stedet forfalle og overlatt hele jobben til dem. Men hvordan kunne det være bestemor sin skyld, hun kunne da ikke reparere tak. Selv om hun var frisk og rask før hun døde, var hun tross alt gammel og kunne ikke klatre opp på taket. Elin syntes de hadde vært skikkelig urettferdige overfor bestemor.

Om kveldene hadde de som regel hatt besøk av hyttenaboer. Da ble Elin bedt om å holde seg på rommet sitt. For det var viktig å ikke forstyrre de voksne. Hun kunne høre hvordan de snakket og lo til langt på natt. Av og til lukket Elin øynene og latet som hun var med i selskapet. Hun så for seg at hun var en fin dame med hatt, en stor rosa hatt med hvite blomster i. Hun lo og kas- tet på hodet, mens de andre rundt smilte og beundret henne.

De fortalte hvor flott hun så ut og kommenterte den dyre og fantastiske kjolen hun hadde på seg, kjolen som var kjøpt i Amerika. De sa også at de syntes hun var så morsom å være sammen med. Etter en stund ble Elin lei og trett av hele leken. Men det var ikke så lett å sovne i alt bråket.

Nei, da var det bedre å være hjemme. Der hadde hun stedet sitt og Karen og Gullet. På stedet sitt hadde Elin øvd seg på stadig nye sanger. Det var bare å lukke øynene, og så var det som om ordene og tonene bare kom til henne. Som på et samlebånd. En gang hadde hun vært på en fabrikk sammen med klassen sin. Der hadde hun sett et samlebånd. Der var det selvfølgelig ikke ord og toner som kom, men skruer og spiker, som ble puttet i esker.

Hver gang Elin hadde laget en ny sang og fremført den på sce- nen sin, tok hun ut skattkisten fra hjemmestedet og fylte den med sangen. Hun åpnet lokket, lukket øynene og så for seg at sangen var inni ei sky, som dalte ned i kista. Så tok hun på lokket og pakket den godt inn igjen, før hun la den tilbake på samme plass. Hun visste ikke helt hvorfor hun gjorde det. Det var bare noe hun måtte gjøre. Det føltes som om hun kunne miste den hvis hun ikke gjorde det.

«Nå må du legge deg, det er skole i morgen,» ropte moren fra stua. Hun hadde trolig hørt Elin romstere litt på rommet. Som om hun ikke visste at det var skole igjen i morgen. Elin kjente det knyttet seg magen. Det føltes som om noen hadde knyttet et tau rundt magen og strammet til. Men det kunne jo hende at gjengen ikke brydde seg om å plage henne lenger. Det kunne jo være at de nå forstod at det ikke var fint å plage andre. Kanskje de hadde lært det i ferien. Det var jo lov å håpe.

Og med det håpet og frøken And i den ene armen og Mikke mus bamsen i den andre, sovnet hun.

Første skoledag høljet regnet ned da hun kom til skolen. Elin var lettet over regnet. Det betydde at gjengen stort sett oppholdt seg i sykkelskuret da. Sykkelskuret lå i motsatt enda av inngangs- partiet. Så sjansen for å treffe noen av dem i skolegården var mindre. Elin fortet seg over skolegården. Hun trakk hetta på regnkåpen godt nedover pannen, bare for å være på den sikre siden. Hun hadde fått ny regnkåpe i sommer. Så ingen ville gjenkjenne henne. Det var moren som hadde kjøpt den til henne da de var på handletur en dag i ferien. Elin hadde fått velge selv hvilken hun ville ha. Og valget falt på den røde med hvite prikker. Etterpå hadde de gått på kafé, for å spise skoleboller og drikke kakao. Moren hadde til og med ledd og tøyset med henne. Det hadde vært en av de beste dagene i sommer.

Det kunne ikke passet bedre, enn at det regnet på første skole- dag. Så fikk hun brukt den nye regnkåpen.

Inne i klasserommet ble de møtt av den nye læreren, frøken Jensen, men de fikk kalle henne Åse. Elin likte henne med en gang. Hun var liten av vekst og virket ganske ung. Håret var satt opp i en hestehale. Og drakten hun hadde på seg, var bare nydelig, syntes Elin. Den var rosa med hvite striper. Men det beste av alt med Åse, var at hun virket så snill.  Elin hadde sittet med en vond klump i magen hele tiden mens de andre barna presenterte seg. Nå var det hennes tur.

«Jeg heter Elin,» nesten hvisket hun. «Ikke lyv, si det rette navnet ditt – hakkespetten.» Stemmen til Kristine skar igjennom rommet og fikk resten av klassen til å le høyt. Men latteren ble raskt stoppet av at Åse slo neven i kateteret så tingene oppå

flyttet på seg.  «Denne type oppførsel aksepterer jeg ikke i mitt klasserom,» sa Åse med klar stemme. «Dere får se til å oppføre dere og omtale hverandre med rett navn.» Elin følte seg både glad og redd. Glad for at Åse hadde forsvart henne, for det hadde ingen lærer gjort før. Men også litt redd, redd for den voldsomme reaksjonen og for om hun ville bli straffet av gjengen senere. Kanskje året ikke ble så verst likevel, i hvert fall ikke timene med Åse. Men om det ble så mye bedre utendørs, det tvilte hun på.

Den første snøen kom tidlig det året. Kalenderen viste fortsatt november. Elin kjente gleden bre seg i kroppen da hun så ut av vinduet om morgenen og så at det var kommet mye snø i løpet av natta. «Det snør, det snør, tiddelibom …» Elin sang litt for seg selv da hun oppdaget snøen utenfor vinduet. Hun gledet seg til skolen sluttet i dag. Da skulle hun hjem å lage snømann og snølykt i hagen. Hun måtte huske å sjekke kjøleskapet før hun dro, for å se om de hadde gulrøtter. Hun kunne ikke lage snømann uten gulrot til nese.

Elin fortet seg å kle på seg, før hun løp inn på kjøkkenet. Faren satt ved vinduet og tittet på småfuglene, som spiste på brettet utenfor. Han sa at moren allerede var dratt på jobb, hun måtte ta bussen i dag. De hadde ikke fått skiftet over til vinterdekk på bilen. Så det var ikke trygt å ta bilen ut, sa faren. Han skulle ta en senere buss ned til sentrum.

Elin likte godt å se på småfuglene sammen med faren. Han kunne så mye om de små krabatene som spiste på brettet. Men mest av alt satt de bare stille sammen og så på dem. De var så morsomme der de fløy frem og tilbake og nappet med seg mat. Av og til småkranglet de litt med hverandre. Elin likte

disse stundene sammen med faren sin. Det var som om fuglene gjorde han til en gladere og mer ekte person. For noen ganger følte hun ikke han var ekte på en måte. Av og til følte hun faren var en fremmed, som hun ikke kjente.

Men i dag hadde hun ikke tid å sette seg ned sammen med han.

«Du far, jeg må snart gå. Jeg har ikke tid til å se på fuglene nå. Kan vi se på dem sammen i ettermiddag?» Elin spurte med et håp i stemmen. «Det kan vi sikkert,» svarte han uten å ta øynene bort i fra brettet utenfor vinduet. Hun krysset fingrene og håpet. Det var alltid lov å håpe. Elin ville fort ut i snøen. Og i dag var det viktig at hun hadde god tid. Selv om hun gledet seg over snøen, betød den også fare. Det var viktigere enn noen gang og finne den tryggeste veien. Elin smurte seg en brødskive hun kunne ta med i hånda. Og husket i siste liten å sjekke om det fantes en gulrot i kjøleskapet. Så strøk hun på dør, ut i den første snøen.

Skoledagen gikk langsommere enn noen gang. Utenfor vinduet fortsatte det å snø, våt og tung snø. Elin gledet seg så til å komme hjem. Nå var det bare et friminutt og en skoletime igjen. Hun våget ikke å bevege seg ut i skolegården i friminuttene. Aller helst ville hun vært inne i friminuttene, men det var ikke lov. Så hun stilte seg på plattingen rett utenfor ytterdøra. Der følte hun seg ganske trygg. Det gjorde hun også dette siste friminuttet.

Elin hadde akkurat kommet ut, da en av guttene i gjengen kom løpende opp til henne og dro henne med seg ned trappa og bortover mot fotballbanen. Der stod resten av gjengen og ventet. De kastet seg over henne og trykket ansiktet ned i den våte snøen. «På tide å få vasket det stygge og skitne nebbet ditt,»

ropte en av jentene mens hun trykket hånden sin mot ansiktet til Elin og gnei våt snø hardt inn i det. «Det er ikke bare det stygge nebbet som trenger og vaskes, resten av skrotten trenger det også,» ropte en av guttene. Og mens to av dem holdt henne nede, jobbet de fire andre med å putte snø inn over alt hvor de kom til. Ned i nakken. På ryggen. På magen.

Frem til nå hadde Elin alltid klart å holde gråten tilbake når de holdt på. Men ikke nå. Hun følte hun kjempet for livet. Hodet ble gang på gang dyppet ned i den våte snøen. Innimellom fikk hun ikke puste. Og når hodet med korte mellomrom var oppe i fri luft, skrek hun av full hals mens tårene trillet. «Stopp, stopp. Hjelp. Jeg får ikke puste. Jeg dør.» Elin fikk fullstendig panikk og skrek som et vilt dyr. Hun var sikker på at hun kom til å dø. Hun hørte de lo og hoiet rundt henne. «Se denne lille fugleungen gråter. Se de store tårene. Sutreunge, sutreunge.» Skjellsordene haglet rundt henne.

Men plutselig stoppet de og løp av sted. Elin ble liggende helt stille. Det gikk en stund før hun hørte at skoleklokka ringte inn til time.

Hun reiste seg forsiktig og så seg rundt. Ikke et menneske var å se. Så tok hun til å løpe. Hun løp og løp alt hun orket. Hun sprang så hun fikk blodsmak i munnen. Hun snublet og slo seg kraftig på det ene kneet. Det svei og dunket i det. Men hun reiste seg fort og fortsatte å haste hjemover.

Trygt hjemme vrengte Elin av seg de våte klærne. Hang dem over badekaret og tok på seg den mørkeblå joggedrakta, som hang over en stol. Så sank hun sammen på badegulvet. Skri- kene hadde stilnet, nå rant bare tårene stille nedover de iskalde kinnene. Slik sovnet hun og våknet av at telefonen ringte ute på

gangen. Elin våget ikke å ta den. Kanskje var det læreren som ringte for å spørre hvorfor hun ikke møtte opp til siste time.

Først da gikk det opp for Elin at hun hadde glemt ranselen sin på skolen. Hvordan skulle hun nå kunne gjøre lekser? Nå kom moren til å bli rasende. Men det fikk hun heller tåle. Det var bedre med en sint mor, enn å gå tilbake til skolen og villdyrene. Elin kjente det strammet seg i magen og en stikkende smerte skar gjennom henne. Det føltes som om noen skar i henne med kniv. Hun hadde skåret seg i fingeren med kniv en gang. Dette føltes nesten litt likt. Hun kroket seg og stønnet lavt. «Au, au, det gjør så vondt i magen,» stønnet hun ut i lufta. Det var ikke første gangen hun kjente den smerten. Hun gikk inn på rommet sitt og la seg på senga, i et håp om at det snart ville gå over.

Noen timer senere da foreldrene kom hjem, hadde hun fort- satt vondt. De skulle ha fiskepinner til middag. Det var noe av det beste Elin visste. Men i dag orket hun ikke tanken på mat.

«Hvorfor spiser du ikke?» spurte moren og så undrende på datteren. «Jeg har vondt i magen,» svarte Elin. «Da hjelper det å spise,» sa moren i det hun stakk gaffelen i en bit med potet. «Jeg klarer ikke.» Elin holdt seg på magen og bet tennene sammen. Moren ristet på hodet. «Kanskje det er på tide å ta en tur til legen. Nå har hun med jevne mellomrom klaget på vondt i magen,» sa faren. «Vi får se det an, men ikke i morgen, for da har jeg et viktig møte,» la moren til.

«Hvor er forresten skolesekken din Elin?» Moren snudde seg mot henne og ga henne et strengt blikk. Elin hadde i det lengste håpet at hun ikke skulle spørre. Hva skulle hun svare? «Jeg har glemt den,» stotret hun. Og nå økte smertene så mye at tårene begynte å renne. «Så, så du trenger ikke ta sånn på vei,»

svarte moren og klappet Elin på hodet. «Bare passe på at det ikke gjentar seg,» sa hun med litt mildere stemme. Gjenta seg, tenkte Elin. Nei, hun håpet virkelig ikke at hendelsen i dag ville gjenta seg. Hun hadde aldri vært så redd i hele sitt liv.

Elin hadde forsøkt så godt hun kunne å sovne med magesmertene, men det gikk bare ikke. De bare økte og økte. Til slutt var det så vondt at hun skreik høyt. Og krøllet seg sammen som en ball. Foreldrene diskuterte frem og tilbake om de skulle ta henne med til lege i kveld eller vente til i morgen. De hadde fortsatt sommerdekk på bilen. Men da Elin satte i et skrik, som overgikk alle de andre, som om hun holdt på å dø, bestemte de seg for at de ikke hadde noe valg. Heldigvis var det ikke lange turen. Legen undersøkte henne, og det ble raskt bestemt at hun måtte innlegges på sykehuset.

Elin ble liggende på sykehuset i flere dager. Magesmertene hadde gitt seg, litt etter litt. Men hun måtte likevel ta mange prøver. Noen av dem var vonde, for hun måtte ta sprøyter. Selv om hun måtte gjøre vonde ting der, var det også fint å ligge på sykehuset. Hun slapp å gå på skolen. Og så var alltid en av foreldrene der. Og når de kom, hadde de alltid med noe til henne. Det kunne være et nytt blad, noen druer eller snop. Hun hadde hørt at legene snakket om blindtarmbetennelse og at hun kanskje måtte ope- rere. Heldigvis hadde de ombestemt seg. Elin hadde ikke lyst å bli skåret i. Selv om hun visste hun ville få bedøvelse, stolte hun ikke på at den virket. For tenk så vondt det måtte være å bli skåret i.

Alt kunne jo skje, det kunne hende at bedøvelsen ikke virket. Så hun følte seg lettet da legen sa at det ikke ble noen operasjon.

Da Elin reiste hjem hadde de fortsatt ikke funnet ut hva som feilte henne. De skulle vente og se det an, hadde hun hørt legen si til foreldrene.